Hjem FilmFilmanmeldelser Alien Vs Predator (2004) – Filmatisk impotens med en orgasmisk tittel!

Alien Vs Predator (2004) – Filmatisk impotens med en orgasmisk tittel!

av Rune Fredstad

Bare tittelen i seg selv – Alien Vs Predator – var som en filmatisk orgasme for enhver film av sjangeren! Arnold hadde gjort gedigen suksess med Predator, Predator 2 gjekk ad skogen grunnet publikummets forventninger, men har endt opp som en kultfavoritt. Alien-serien på sin side, vel, ALIEN!!! Etter at Predator 2 flørtet med ideen om at de to hadde en historie sammen så skulle vi endelig få være med på første film-date. Den som i all sin brutalitet skulle ende opp i den filmatiske orgasmen tittelen la opp til. 

I ett forsøk på tilføre begge de to filmseriene noe nytt både i forhold til historien så vel som selve filmopplevelsen så falt regiansvaret på Paul W.S. Anderson som et par år tidligere hadde sjokkert en hel verden med den brutalt råe Event Horizon. Og ikke minst den like brutalt kjedelige, bortkasta og rett og slett elendige Resident Evil. Det hadde for lengst blitt spekulert i at hans største styrke var nettopp sjokkfaktoren og at han uten denne ikke hadde så mye å by. Dette skulle han bevise til gang med Alien Vs Predator.

For å slå disse to seriene sammen byr AvP på en historie som introduserer oss for Charles Bishop Weyland himself gestaltet av Lance Henriksen som alltid stjeler scenene sine. Som seg hør og bør i en historie om involverer Weyland og Alien så er det jakten på uovervinnelighet – fysisk så vel som ettermælet – som danner grunnlaget her. Og for å være ærlig så føles det på en eller annen snodig måte riktig. Akkurat denne bakgrunnshistorien gir faktisk mer mening enn mye av det vi har fått forklart om Weyland i Alien-filmene. 

Dessverre kastes dette lite elegant bort i en film som er mer opptatt av alt annet enn selve Weyland-historien. Til gjengjeld får vi heller en film som byr på en historie så søkt, fjollete og håpløs at det er for undertegnede umulig å forstå at noen ga grønt lys til dette.



Denne gangen oppdages det en skjult pyramide under isen og med et team bestående av eksperter så vel som leiesoldater bærer det ut på en historisk reise som gir stadig mindre mening etterhvert som den presenteres. At Predatorene en gang har hatt gudestatus hos menneskene fremstår som søkt, men verre blir det når filmen presterer å påstå at de har besøkt ved jevne mellomrom, fått oss til å ofre oss selv for å være verter for Xenomorpher, og så jakte på disse. Naturligvis har det også gått skeis noen ganger slik at hele sivilisasjoner har blitt utslettet. Topp også det hele med at med at det insinueres at det var Predatorene som lærte menneske å bygge pyramider og en del annet så jorda, så joda; det er lov å få noen nye gråe hårstrå her.

Er det imidlertid en ting filmen skal ha så er det det at den ikke gjør forskjell på sine karakterer. Når de først kastet bort Weyland så kastet de like så greit bort alle andre. Flertallet av karakterene er så intetsigende og stereotypiske at det virker som om selv Predatorene og Aliensene kjeder rævva av seg når de skal knerte våre medmennesker. Resultatet er ikke overraskende kverke-scener som fremkaller mer gjesp enn glis og det hele føles som et digert “du mente på at Predator 2 bleknet i forhold til Predator 1? HOLD MY BEER!!!!”-fuck-you-øyeblikk rettet i mot publikummet.

Jeg kunne lett ha godtatt noe av dette OM Anderson faktisk hadde videreført litt av Event Horizon magien over til denne filmen, men fremfor en film som suger en inn i handlingen og skremmer vannet, vettet og andre ting av en så får vi her en film så monoton og kjedelig at det er en skam. Den begynner ganske så forsiktig og tusler avgårde i et motbydelig bedagelig tempo. Med en setting som på papiret skulle ha  fungert som et perfekt utgangspunkt for en klaustrofobisk opplevelse a’la den vi fikk i Predator 1 eller Alien 1 så er det nærmest mirakuløst å regne for at det har blitt så intetsigende. 



Den største fornærmelsen i mot publikummet så vel som disse to monstrene er filmens komplette mangel på action disse to verdige. Riktignok får vi relativt tidlig en smått underholdende scene hvor Predator denger livskiten ut av en Alien, men etter dette så er actionscenene rett og slett kastrerte. Det skjer så skremmende lite i de at man er unnskyldt om man legger inn ei dopause når det liksom skjer noe på skjermen. Og sluttkampen? Mellom ALIEN OG PREDATOR??? Om resten av actionscenene var kastrerte så var denne direkte impotent!

Når filmen endelig var over så satt jeg igjen med en tomhet og et aldri så lite snev av frustrasjon over at jeg måtte skrive noe om den. Alien Vs Predator har så lite personlighet at jeg sleit mer enn litt med å bry meg. Det er filmen som er så hjernedød at jeg synes oppriktig synd på alle som står oppført i rulleteksten. Men kanskje verst av alt er det faktum at AvP er så gjennomført kjedelig, anonym og personlighetsløs at det er vanskelig å komme utenom følgende påstand; den er rett og slett ingenting. 

Karakter: 2 av 6

Tilgjengelig på: Disney+

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy