Hjem FilmFilmanmeldelser Aliens Vs Predator: Requiem (2007) – Prøvde de å gravlegge konseptet med vilje?

Aliens Vs Predator: Requiem (2007) – Prøvde de å gravlegge konseptet med vilje?

av Rune Fredstad

Det kunne rett og slett ikke bli verre. Alien Vs Predator var filmen som regelrett kastet bort både Predator og Alien i en film som riktignok ikke resulterte i fysiske smerter for publikumet, men store mengde gjesp. Aliens Vs Predator: Requiem skulle vise seg å ta det hele til et helt nytt nivå ingen så komme. 

Etter at Alien Vs Predator ikke var altfor langt unna å floppe var gode råd dyre – uten at noen visste hvor dyrt de skulle bli – og en eller annen ga tommelen opp for gjøre hele konseptet om til en billig b-filmproduksjon hvor penger skulle spares og alt handlet om å ta de nødvendige grepene for å maksimere fortjenesten. Tross alt var de åpenbart i villrede om nøyaktig hva publikumet ønsket seg så AvP:R ble en helgardering preget av sin egen tidskoloritt ingen egentlig var spesielt fornøyd med. 

I AVP:R er handlingen satt til ca 5 minutter etter at Alien Vs Predator avsluttet med å vise oss en PredAlien (!) bryte seg ut av brystkassen på en Predator. Nå lages et sant kaos på romskipet som kræsjer i en amerikansk forstad og PredAlien setter i gang med sine sedvanlige drapsorgier. I sitt livs kamp for menneskets eksistens får byens ungdommer uventet hjelp fra en Predator ute etter hevn. 

Kan det virkelig høres kulere ut? Vi hadde allerede sett Predatorer slakte mennesker og vanlige Aliens med variabel suksess så en ny utfordring var på sin plass. En hybrid mellom filmhistoriens kanskje to råeste monstre hadde alle mulige forutsetninger for å lykkes. 



For å gi menneskene et håp om overlevelse byr AvP:R heldigvis på en klassisk gammel Predator fremfor de pubertale utgavene i AvP. 

Legg så til at styrken til Predator og Predator 2 var alltid karakterene. I den første ledet Arnold Schwarzenegger en gruppe testosteronfylte soldater inn i jungelen mens Danny Glover var 90tallets actionhelt når han og Predator hadde Los Angeles som bakgrunnsteppe for sin kamp. 

AvP:R på sin side forkastet hele ideen om tøffe helter til fordel for ungdommer og vanlige innbyggere uten et snev av dybde eller baller. Her kastes det mer enn gjerne bort tid på kjærlighetsproblemer, intriger og annet som hører ungdomstida til. I en film med Predator og Alien!

Dialogen på sin side er så flaut klein at jeg tok meg selv i å prøve å gjenta den uten å faktisk lykkes. Mulig man klarer å ordlegge seg på denne måten når man har litt mye innabords, men i edru tilstand? Lykke til og skulle man klare det så har jeg vanskelig for å tro at man faktisk klarer å manøvrere seg rundt i dagens samfunn uten å bli lagt inn. 

Bakgrunnen for valget om å ofre staute karer til fordel for endimensjonale ungdommer var dessverre studioets ønske om å modernisere det hele og surfe på slæsher-bølgen.

En PredAlien som slakter ungdommer ingen bryr seg om? På papiret var dette en ide nesten kulere enn Jason , Freddy og Leatherface!



aliens vs predator: Requiem

Gjennomføringen på sin side er noe helt annet!

Regien denne gangen havnet hos brødrene Colin og Greg Strause som visstnok fikk jobben fordi de var så store fan av de to monstrene. Les den en gang til: de fikk ikke jobben fordi at de hadde levert varene tidligere, men fordi at de var fan! 

Problem 1: De to drukner filmen i et mørke uten like. Ikke bare foregår mesteparten av filmen om natten, men også strømmen i byen går og noen scener foregår også under bakken. Det er per definisjon stein hakka umulig å se hva som faktisk foregår om man ikke skrur opp lysstyrken på skjermen og da ser man hvor elendig dette faktisk er.

Problem 2: Kameraføringen er ofte up, close and personal i et forsøk på dra oss mer inn i handlingen enn hva som var tilfellet i AvP. Når scenene er elendig konstruert så føles dette imidlertid mer som en lavbudsjetts musikkvideo enn en film.

Problem 3: Filmen bokstavelig talt syder over av brister så ulogiske og åpenbare at det er umulig å overse de. Selv tok jeg meg i å tenke “NEI! IKKE MULIG! IKKE IGJEN! NÅ IGJEN?! SERIØST? PÅ’N IGJEN? NEEEEEEI!” i rein frustrasjon. Nå skal ikke jeg spoile noe, men en erfaren Predator hadde blitt låst inne på en demensavdeling om han hadde gjort disse feilene! Eller blitt knertet av noen andre for noen tiår siden.



Problem 4: AvP:R er unødvendig brutal! Nå er jeg riktignok fan av typiske bat shit crazy horrorfilmer som serverer det hele med et glimt i øyet, men Aliens Vs Predator: Requiem sitt glimt finnes ikke. Her skal det sjokkeres og brødrene Straus makter det kunststykket å ta i bruk ikke bare barn, men også gravide kvinner og spedbarn i et forsøk på å sjokkere. Det ER en viss forskjell mellom det å fremstå som sjokkerende og det å fremstår som rett og slett unødvendig motbydelig.

Problem 5: AvP:R har som forgjengeren en enkelt slosscene mellom de som virkelig fungerer, men denne kommer tidlig og resten fremstår som direkte kastrert. Eller sagt på en annen måte; jeg påsto at AvP kastet bort potensialet sitt. Beklager den. Denne utnyttet det flaut mye bedre enn AvP:R og det var fortsatt bortkastet!

Tilbake står Aliens Vs Predator: Requiem som en film som ofte føles mindre som en film og mer som et forsøk på å gravlegge både Predator og Alien. Dette er makkverket hvor så ekstremt lite stemmer at den om ikke annet kan fungere som et case study i hvordan en film ikke skal lages. Selv gikk jeg ut av kinosalen i 2007 med en tåre i øyekroken og en følelse av sorg over å ha mistet mine to favorittmonstre. Når jeg så den igjen nå i 2022 føler jeg meg bare fornærmet over at jeg har kastet bort noen timer av livet på ikke bare se makkverket 2 ganger, men også skrive om det…

Karakter: 1 av 6

Tilgjengelig på: Disney+

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy