Asking Alexandria – See What’s On The Inside

by Rune Fredstad

Det har vært en ekstrem reise på alle mulige måter for gjengen i Asking Alexandria og når de nå er klare med sitt syvende studioalbum er alt forandret like mye som alt er seg selv likt. 

___________

___________

Skilsmissen mellom vokalist Danny Worsnop og bandet var av den opprivende typen, og når de ga ut The Black med Denis Stof på vokal fikk vi et av de mer brutale og opprivende skilsmisse-albumene jeg har noen gang har hørt. Det var oppgjørets time og få – om noen – så for seg at Danny noen gang skulle komme tilbake. 

Men det gjorde han tilbake i 2016 – samme år som The Black kom ut – og vi sto plutselig foran et helt nytt band hvor fortidens hardbarkede metalcore fikk stadig flere innslag av Danny’s forkjærlighet for den klassiske rocken. 

See Whats On The Inside åpner med Alone Again som viser til gangs at de har funnet en formel de nå pusser på frem mot perfeksjon; det er storslagent og bombastisk mens Danny får vist frem hvilken enorm vokal kapasitet han faktisk har. Tempoet er uten tvil up beat, men tenderer mot nettopp den klassiske rocken og låta ender opp like radiovennlig som en fremtidig arena-favoritt. Slettes ingen dum måte å åpne skiva på. 

Fra det øyeblikket hvor Faded Out tar over, markeres det også et skifte i tematikken som brått blir langt mer alvorlig; Asking Alexandria har alltid tatt for seg livets motgang og dette er slettes intet unntak. Danny nærmest spytter ordene med en personlig innlevelse få forunt og bandet fortsetter lett sitt musikalske bombardement med riff, trommer og rytmer så vel som innslag av den tradisjonelle rap-rocken de en gang serverte i sine glansdager. Men til forskjell fra tidligere utgivelser er lydbildet noe mer polert og langt mer tilgjengelig for alle som ikke er unge, sinna og full av lyst til å skrike. 

Morroa begynner for alvor med Never Gonna Learn hvor plystring og rein vokal med høyst allsangpreg smeller ut av høyttalerne. Har albummet ei låt som fungerer like rått på et vorspiel som et nachspiel som på en konsert som i noen annen setting så måte det være denne. Dette er nok låta det er fåfengt å forklare. Sett den på, skru opp volumet, og se hva alle anmeldere nå skriker høyt om.

If I Could Erase er skivas eksplosjon hva “klassisk AA møter moderne AA” angår; låta har innslag av det meste gutta har bydd på opp gjennom årene. Alt servert som resten av skiva; irriterende allsangvennlig, men også personlig så vel som litt for velkjent for alle som har ett par år på baken. 

Find Myself åpner med en av de sterkeste introen jeg har noen gang har hørt i form av ordene How Do I Kill Myself… og introduserer oss for Danny og Asking Alexandria på sitt mest sårbare og personlige mens teksten så vel som det instrumentale nærmest gråter desperasjon så vel som håp. Om det er ei låt som treffer rett i hjertet og blir der så kan det fort bli denne. 

You Made It So Far og See Whats On The Inside er skivas “ro litt ned og trekk pusten”-øyeblikk selv om de begge er mer enn fengende nok til å bli live-favoritter.

Om de to forrige muligens ga pusterom så er Misery Loves Company det stikk motsatte der den åpner blytungt og sårt før det hele eksploderer sylskarpe riff og rett-i-trynet-vokal. Det er alltid noe som har skjedd når Danny Worsnop og Ben Bruce har vært på talefot og det blir alltid brutalt rått å høre på. Dette eksempelet er definitivt noe av det bedre på lenge. 

Fame er nest siste låt ut og er en oppvisning i irritasjon, frustrasjon og forbannelse over berømmelsen mørkere sider – sider den her gjengen har opplevd i bøtter og spann, og det hersker ingen tvil om at Danny’s innlevelse her er alt annet en påtatt. For mange vil nok låta fremstå som skivas svakeste kutt, men personlig dro jeg den langt flere ganger på repeat enn hva mot normalt pleier.

For å avslutte albumet har de valgt ut The Grey som går ut i full fart og holder seg der før det til slutt er over. Det er låta som oppsummerer albumet med tanke på vokal, riff, instrumentalt, trommer og intens allsang. Uten tvil en verdig avslutning. 

Med bare ett år siden forrige utgivelse var jeg nervøs for at de var på vei til å brenne kruttet i begge ender, men er det en ting dette albumet viser til gangs så er det ett band som fortsatt har en ekstrem energi og sult etter å hele tiden utvikle seg selv. Miksen mellom tradisjonell metalcore fra gamledagers Asking Alexandria og Worsnop’s forkjærlighet for rock er noe som fortsatt trenger ørlite grann finpuss for å sitte helt hundre prosent, men de er definitivt på vei og det hersker ingen tvil om at akkurat denne skiva har nok av låter som kommer til å gå på repeat fremover så vel som ende opp som live-favoritter. 

Les mer om Asking Alexandria HER

Sjekk også ut

Vdr din adblock'er

Annonser er det som gjør at vi ikke legger Kulturblekka bak en betalingsmur. Så skru gjerne av din ad-block'er og støtt oss :)