Hjem LifestyleReiseReisereportasjer Båstnes bilkirkegård – stedet hvor legender dør og historier lever evig

Båstnes bilkirkegård – stedet hvor legender dør og historier lever evig

av Rune Fredstad

Trafikken var tett denne lørdags morgenen. Biler med norske skilter og god plass i bagasjen lå nærmest i kolonne der de satte kursen over grensen for å fylles opp med diverse varer til litt mer edruelige priser enn hva man finner de for her på berget. Selv hadde jeg fått innfallet om å ta en tur innom Båstnes Bilkirkegård bare sånn for å ha vært der. Lite visste jeg på det tidspunktet om at dette ville resultere i ett to år langt prosjekt og en livslang kjærlighet til et sted preget av rust, vrak og mer historie enn hva vi noen gang vil klare å få en komplett oversikt over. 

Båstnes Bilkirkegård har blitt så mye mer enn bare et siste stopp for gamle biler. Det har blitt en institusjon som trekker besøkende ikke bare fra Norge og Sverige, men også fra land langt utenfor de nordiske. Selv møtte jeg på tyskere, nederlendere og noen hvis språk jeg ikke var i stand til å dra kjensel på. 

Det som i dag har blitt et begrep så vel som et eventyr fikk imidlertid sin spede begynnelse helt tilbake på starten av 50 tallet når vår verden så helt annerledes ut med tanke på forholdet mellom Norge og Sverige. Her til lands var økonomien trangere, bilene dyrere og hadde man først tatt seg råd til en automobil handlet det om å holde liv i den så lenge som det var mulig. Med delepriser som sto i stil med bilens innkjøpspris handlet det om å finne alternativer og dette fant man nettopp i de svenske skogene hvor brødrene Tore og Rune Ivansson holdt til.

På deres side så blomstret økonomien og stadig flere hadde råd til å ikke bare kjøpe seg biler, men også bytte de ut når de først røyk. Og røyk gjorde de for til tross for hva vi gjerne ønsker å tro om de bilene vi dag ser som klassikere så var kvaliteten på sitt beste “så der”. Og som vi alle vet; der hvor noen ser skrot ser andre en forretningsmulighet og for de to brødrene skulle dette bli en business det fortsatt går gjetord om. Vrak etter vrak ble hentet fra landets mange hjørner og avkroker, fraktet til skogen i Tøcksfors og strippet del for deler etterhvert som stadig flere hørte om dette stedet langt der inne i skogen. Ryktene om disse turene til Ivansson Bilskrot finnes det mange og fargerike av uten at jeg skal gå nærmere inn på de akkurat nå. Men en ting er sikkert; det fantes tollstasjoner også på den tiden og få nordmenn var nevneverdige interessert i å stikke innom de for å betale sine avgifter. Omveier ble tatt, deler på ble skrudd på der ute i skogen, og de mer fantasifull smuglet med seg norske skilt som ble skrudd på svenske vrak. At turene også gjerne medførte handling av annet man ikke nødvendigvis snakket så høyt om, lå naturligvis i kortene. 

En detalj som tåler dagens lys er brødrenes nå legendariske rykte for å alltid være uenige. Om absolutt alt. At stedet ble et salig rot av et kaos skyldes i stor grad dette og selv om det er mulig å se konturene av et system så var det nok mye mer av at biler ble stående der hvor de ble satt etter den ene opphetede diskusjonen etter den andre var avsluttet. 

Den siste bilen skal visstnok ha blitt hentet i Arvika så sent som  i 1988 uten at det har blitt verifisert og på det meste sto det over 2000 biler der. I alle fall i følge ryktene for når sant skal sies så har det vært vanskelig å få verifisert noe som helst fra dette stedet og det man vet er gjerne basert på disse udødelige vandrehistoriene. 

Båstnes Bilkirkegård

Nå når dette skrives så har de to brødrene forlatt denne verdenen og tilbake står et sted som har forandret karakter. Fra å være en bilskrot så vel som en kilde for nordmenns kreative svindel av den norske stat  så har det blitt en turistfelle folk ikke bare valfarter til, men også kommer tilbake til for med årenes gang har naturen forvandlet det som en gang var skrot til  noe nært en en kunstinstallasjon.

Slikt måtte naturligvis få konsekvenser og etterhvert som fokuset på miljøet begynte å øke så fikk naturligvis kommunen det for seg at de skulle kreve at vrakene måtte fjernes av hensyn til miljøet. 

At noen av vrakene hadde stått der fra starten av 50-tallet og det siste fra 1988 tilsier at enhver miljøskadelig gift uansett hadde forlatt bilene og det faktum at naturen var på god vei til å sluke vrakene vitnet nok mer om en gruppe populistiske politikere som var mer opptatt av sitt eget image enn virkelighetens fakta. 

I tradisjonens tro vil politikere gjerne pisse i vindens retning og selv hensyn til miljøet må vike når det gjelder penger. Som sagt så gjort og på et tidspunkt innså de nok at så mange tusen gjester gjerne legger igjen en del kroner rundt omkring i nærmiljøet. 

Som et resultat av denne ferske selvinnsikten ble opprydningen heldigvis stoppet. Nøyaktig hvor hardt dette gikk utover antall vrak strides de lærde om. Noen mener på at det står igjen ca 1000 vrak der. Andre mener på tallet er nærmere 700. Selv tok jeg meg aldri tid til å telle de, men det er uten tvil mer enn nok til at man kan besøke dette stedet gang på gang mens man oppdager noe nytt ved hvert eneste besøk.

Det var nettopp det som skjedde for min egen del. Dette innfallet skulle fort vise seg å bli så mye mer i det jeg parkerte motorsykkelen og så hva jeg hadde i vente. Riktignok er det vrak, men etter flere tiår utsatt for en natur som dag for dag legger beslag på stadig mer av disse av disse vrakene så har dette blitt en fargesprakende så vel som fascinerende installasjon som i mine øyne har sin naturlige plass innenfor kunsten verden. 

Bevæpnet med kameraet mistet jeg fort tellingen på hvor mange timer jeg tilbrakte der den første dagen, men allerede da innså jeg at dette stedet ikke bare forandret visuell karakter etterhvert som lyset forandret seg, men også bydde på så mange detaljer og unike motiver at bare en dag ble altfor lite. 

Over en toårsperiode besøkte jeg Båstnes Bilkirkegård utallige ganger. Alltid med kameraet hengende over skuldrene. Alltid vandrende blant turister som fortalte gamle røverhistorier om denne kirkegården for biler. Alltid på jakt etter det neste blinkskuddet. 

Båstnes Bilkirkegård

Når dette skrives er det resultatet av timesvis med vurdering frem og tilbake. Skulle jeg fortsette i et forsøk på å få enda flere gode bilder? Ville jeg da noen få publisert denne artikkelen? Ville det være verdt det? Skulle jeg ha prøvd å kjøre en bestemt stil på alle bildene? Skulle jeg ha valgt ut flere bilder? Kanskje færre? Spørsmålene var mange. 

Svaret ble enkelt; Båstnes Bilkirkegård er stedet som bugner over av historie så vel som fantastiske motiver og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å besøke det igjen og igjen. Noen ganger med kameraet. Andre ganger uten. Men alltid med et savn av opplevelsen. Med disse bildene som spenner fra det ordinære til det litt mer kunstneriske takker jeg for eiernes tilbud om å la oss alle besøke dette tidløse og fascinerende stedet som ikke bare er en turistfelle, men også en viktig del av historien for Sverige så vel som Norge. Så får vi bare passe på å besøke Båstnes Bilkirkegård før naturen en gang for alle sluker det som finnes av vrak mens hun samtidig gir oss klar beskjed om hvem som faktisk kommer til stå igjen til slutt når regnskapet en dag skal gjøres opp.

Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård
Båstnes Bilkirkegård

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy