Hjem BøkerBokanmeldelser BLÅMANDAG (2021) – Beinhard amerikansk purk blir usannsynlig farsfigur i Nord-Norge

BLÅMANDAG (2021) – Beinhard amerikansk purk blir usannsynlig farsfigur i Nord-Norge

av A.R. Yngve

Husker dere TV-serien Lillyhammer (2012), der en amerikansk ex-gangster havnet i Nord-Norge i en morsom kollisjon mellom kulturer? Eller den norske komiserien Hellfjord der Zahid Ali var den tøffe Oslopurken som må tilpasse seg livet i Finnmarksbygda?

Nord-Norge er plassen for kulturkollisjonen i E. A. Straumsnes’ roman Blåmandag (2021). Hovedpersonen Dominic Holler, en storvokst og bøllete purk fra Los Angeles, kommer til en norsk småby for å ta kontakt med en datter som han er faren til – og aldri tidligere har visst om. Leseren følger Dominic på den litt krokete veien fra ensom ulv til ansvarstagende far i en fremmed kultur.

Dette låter kanskje som en komedie, og jeg hadde nok sånne forventninger. Men Blåmandag er først og fremst et relasjonsdrama, der en svært antisosial, selvsentrert machomann må lære å ta ansvar for en tenåringsdatter – altså langt fra den typen karakter som pleier å ha hovedrollen i sånne fortellinger.

Det finnes flere morsomme innslag i denne romanen, som for eksempel hvor vanskelig det er å lære seg norske dialekter, og hvordan en amerikaner sliter med å forstå norske seder og vaner. Men humoren er likevel ikke det dominerende elementet.

Det er mulig at hovedkarakteren Dominic Holler vil splitte leserne. Han har definitivt usympatiske trekk. Han kommer fra vanskelige kår som har satt negative spor i hans holdning til andre. Han bryter regler for å få ting gjort. Hans forhold til kvinner er umodent, for å si det mildt. Likevel har han en «hederskodeks» som holder ham innenfor visse grenser.

Det er Dominics kantete personlighet som skaper spenningen når hans forsøk på å bli en ordentlig «pappa» og leve i Norge støter på utfordringer. Hovedhandlingen blandes med korte, ofte rystende scener fra Dominics tidligere liv, preget av vold og utrygghet. Han er (etter min mening) en bølle, men leseren forstår etter hvert hvordan han har blitt sånn.

Det som slår meg etter å ha lest hele romanen, er hva den ikke gjør: Forfatteren unngår de enkle og klisjefylte vendinger vi har sett før. Under lesingens gang tenkte jeg: Nå kommer det nok en sånn scene jeg har sett i amerikanske filmer, som for eksempel at politisjefen skjeller ut purken som «ikke spiller etter reglene» … eller at dama som hatet ham ved første møtet blir sammen med ham på slutten … eller at det oppdages en dramatisk sammenheng mellom ulike hendelser og karakterer som hovedpersonen har møtt.

Men forventningene om klisjeer innfries ikke. (Jeg fikk en anelse om at forfatteren bevisst spilte på dem). I stedet kommer mer troverdige vendinger, nærmest en antiklimaks etter en annen. Den barske hovedpersonens «tøffe» oppførsel er ikke en magisk formel som åpner alle dører for ham; alt og alle henger ikke dramatisk sammen som i en film; det slutter med såre følelser.

Faktisk, og jeg mener dette som noe positivt, handler Blåmandag om at hovedpersonen må lære seg selvoppofrelse på realistisk måte i det virkelige liv – ikke ved å risikere livet og slåss, men ved å gi opp en del av seg selv for en større sak… og risikere å feile. Med andre ord, det handler om å modne som menneske. Og det er nokså utfordrende for denne «tøffingen».

Artikkelen fortsetter under bildet

Dommen

Blåmandag er velskrevet og lettlest, med en meget original vri. Den leker på en slu måte med klisjeer fra krimsjangeren, hvilket kan overraske lesere som forventer seg en forutsigbar handling. Slutten (som jeg ikke vil avsløre) er både rørende og ambivalent, og får meg til å fundere på dens betydninger. Jeg tør vedde på at hvis du lar en barsk mann lese denne boken, er det sjanse for at han feller noen tårer på grunn av den.

Karakter: 4.5 av 6

Følg Kulturblekka på Facebook

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy