Hjem FilmFilmanmeldelser Bullet Train – En bortkastet mulighet

Bullet Train – En bortkastet mulighet

av Ole-Kristian Solberg

På papiret burde Bullet Train vært en fantastisk cinematisk opplevelse. En regissør som har bevist sine ferdigheter innenfor actionsjangeren leder en stjernespekket rollebesetning gjennom et kreativt og originalt konsept. Resultatet derimot er mye mer variert enn man skulle tro. 

Bullet Train handler om en noe nevrotisk leiemorder ved navn Ladybug (Brad Pitt) som skal utføre en jobb på lyntoget fra Tokyo til Kyoto. På toget oppdager han at han er langt fra den eneste leiemorderen på toget. 

Kreativt oppsett, svak utførelse

Oppsettet til Bullet Train overflyter av kreative muligheter. På papiret kan man gjøre nesten hva man vil med dette oppsettet. Man har uendelige muligheter. Dette forsterkes videre etter hvert som man introduserer de andre leiemorderne. Man kan leke med folks forventninger til hvem som er hovedkarakteren, hvem man bør heie på, og hvem som kan klare å overleve til slutten. 

Sluttresultatet derimot klarer ikke helt å leve opp til potensialet man hadde til å begynne med. Manuset til Zak Olkewicz møter på store strukturelle problemer i karakterenes motivasjoner, planer, og selve handlingen i filmen. Hvorvidt det er en karakter som oppfører seg ulogisk, en plan som ikke helt gir mening, eller flere scener hvor filmen brekker ryggen i et forsøk på å holde handlingen gående, så har man enorme problemer i filmen. 

Bare for å illustrere et eksempel kan vi snakke om dødsfallet til karakteren Wolf (Bad Bunny). Han er på toget for å drepe morderen “Vepsen”. Gjennom tilbakeblikk får vi vite at dette er leiemorderen som drepte kona hans, og at Wolf har bilde av denne personen. Til tross for dette, når karakteren først går på toget, så angriper han Pitts Ladybug. 

Som publikum blir vi sittende litt forvirret. Dette skjer såpass tidlig i filmen at vi ikke har fått vite så mye om bakgrunnen til hverken Ladybug eller Wolf. Så i det angrepet skjer så tenker vi at han kanskje hadde en god grunn. Etter hvert som vi får vite sannheten så gir dette angrepet ingen mening. Hvis Wolf visste hvem Vepsen var, hvorfor angrep han allikevel Ladybug? 

Karakterene stjeler showet

Dette er den typen ujevnheter og hull man finner i manuset til Bullet Train. Det betyr ikke at alt i manuset er dårlig. Dialogen er preget av raske, humoristiske replikker. Filmen byr også på mange komiske oppsett. Dette kommer spesielt frem i karakterene Tangerine (Aaron Taylor-Johnson) og Lemon (Brian Tyree Henry). 

De spiller et brødrepar med litt forskjellige syn på yrket de jobber i. Tangerine er en suave, avslappet morder som hører mer hjemme i en Guy Ritchie film. Lemon er en komisk fyr med et godt hjerte som møter enhver hendelse med en referanse til Toget Thomas (ja, barneserien). 

Man kan definitivt si at karakterene er det mest interessante med filmen. Vi får mange fascinerende karakterer vi ønsker å vite mer om. Det betyr ikke at alle karakterene blir like godt utviklet, men de som får lov til å vokse litt blir raskt favoritter. 

Finner ikke tonen

Bullet Train byr på en fargerik, actionfylt verden preget av komiske scenarioer og raske replikker. Samtidig forsøker regissør David Leitch å få frem alvoret i historien til flere av karakterene. Filmen sliter ofte med å finne balansen mellom disse tonene. 

I noen sekvenser kan overgangen mellom de mer dramatiske aspektene og de komiske replikkene blir litt brå. Filmen begynner eksempelvis med en prolog der en far (Andrew Koji) er på sykehuset for å besøke sønnen sin. Sønnen har nylig blitt dyttet av taket på en høy bygning. Den neste scenen begynner med en japansk coverversjon av Stayin’ Alive mens kameraet beveger seg mellom et fargerikt Tokyo. 

Problemet med denne ubalansen er at man aldri helt får fullt utbytte av det som skjer. De komiske sekvensene kan bli litt for overdrevne sammenlignet med dramatikken i andre scener, mens det dramatiske tar vekk mye av momentet i action sekvensene. Istedenfor å styrke hverandre, gjør disse delene av filmen sluttresultatet dårligere. 

Stil over substans

Ved siden av karakterene så er action sekvensene en av filmens sterkeste sider. Leitch bruker det tekniske mannskapet til sitt ytterste. Scenene er fylt med kreative vinkler, fantastisk kamp koreografi, passende redigering, og fin bruk av effekter. 

Dette ser man eksempelvis nok en gang i kampen mellom Ladybug og Wolf tidlig i filmen. Kampen forteller oss tidlig hva slags action vi skal få servert, og vi gleder oss allerede til mer. Det må derimot påpekes at ikke alle actionscene gir like mye mening. Det er flere steder hvor man begynner å stille spørsmål til den interne logikken og fysikken i filmen. 

Som en konsekvens er det riktig å si at filmen gir oss actionscener som faller i fellen “stil over substans”. Det ser ofte fint ut, det underholder oss, men samtidig så gir det ikke alltid mening. Hadde Leitch og Olkewicz brukt mer tid på å bygge ut karakterene for å sikre at det de gjorde ga mening, kunne man også fått mer ut av actionscenene. 

Dommen

Helhetlig kan man si at Bullet Train byr på en actionfylt, underholdende reise fra Tokyo til Kyoto. Filmen har noen sentrale svakheter som svekker sluttproduktet. Manuset klarer ikke alltid å få mest mulig ut av oppsettet sitt, og som en konsekvens gjør karakterene ofte ulogiske ting. Det er definitivt skuffende, fordi man kan ikke hjelpe å tenke at det er en bortkastet mulighet gitt filmens potensial.

Samtidig blir mange av karakterene levende og interessante. Ved siden av dette får vi servert noen gode actionsekvenser som gjør det hele ganske underholdende. Dette er neppe den nye favorittfilmen din, men den kommer nok til å underholde deg.

Karakter: 4 av 6

Følg Kulturblekka på Facebook

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy