Hjem FilmFilmanmeldelser CODA (2021) – Noen ganger er sjarm alt man trenger

CODA (2021) – Noen ganger er sjarm alt man trenger

av Ole-Kristian Solberg

Det er blitt en vane innenfor filmverden at mange prisfavoritter har sin stund i solen, og så sakte, men sikkert forsvinner ut av popkulturen. Når snakket man eksempelvis sist om The Artist eller Crash, to filmer som har vunnet beste film på Oscar-utdelingene de siste tjue årene. Ikke la CODA lide samme skjebne.

CODA er en film av de sjeldne. Ikke bare er konseptet unikt og fascinerende, den har også strålende velutviklede karakterer med sjel og personlighet det er lett å bry seg om. Sian Heder, som både står bak både regien og manuset, bygger en fortelling som fengsler seeren fra start til slutt.

Filmen handler om Ruby, et «Child of Deaf Adults», som må balansere forventningene familien har til henne med sine egne drømmer for framtiden. Hun ønsker å dra til storbyen for å gå på sangskole, men familien trenger henne for å kommunisere med omverden. Ruby er den eneste i familien som kan høre, og er derfor en vital ressurs på faren og brorens fiskebåt.

Det er mye i handlingen man kjenner igjen fra andre filmer. Ungdommer som blir dratt mellom familie og egne ønsker har vært skildret utallige ganger til varierende suksess, men det som skiller CODA ut fra resten er hvor godt den får med karakterenes sårbarhet. Ruby er en jente som står dratt mellom to verdener. Det er en gjenkjennelig problemstilling det er lett å få empati for. Med hjelp fra læreren Mr. V (spilt av Eugenio Derbez) forsøker hun å navigere seg trygt til havn.

Broren Leo (spilt av Daniel Durant) føler at familien hans ikke tar han seriøst fordi han ikke kan høre. Han ønsker at Ruby skal følge drømmene sine og ikke la familien utnytte henne. Samtidig så ønsker han at familien hans skal stole på at han klarer å fylle hennes sko. Durant gir Leo en råhet man identifiserer seg med.

Faren Frank (spilt av Troy Kotsur) føler at de andre fiskerne forskjellsbehandler ham fordi han er døv. Han ønsker å leve under radaren slik at de ikke plager ham mer enn nødvendig, men ser etter hvert at det ikke er en langsiktig løsning. Han prøver derfor å gå egne veier med en forsiktig standhaftighet man lett kan heie på.

Alle disse bekymringene veves sammen til en historie som skildrer en families følelse av utenforskap fra samfunnet. På toppen av dette får filmen utvidet dybde gjennom tematisk symbolisme. Tittelen i seg selv oser av symbolisme, da coda er et musikalsk begrep som betegner slutten på et stykke. Noe av denne symbolismen kan være litt «on the nose» som det så fint heter, men filmen lykkes grunnet den sjarmen og velviljen den bygger opp med karakterene sine.

Denne velviljen øker grunnet en rollebesetning i storform som gir karakterene en økt troverdighet. Ruby er mesterfult bragt til liv av Emilia Jones (kjent fra Netflix’s Locke & Key). Jones gir Ruby en naturlig sjarm med akkurat nok sjel. Manuset gir ikke alltid Ruby de mest konsekvente personlighetstrekkene, men Jones bærer det alltid med en troverdighet det er vanskelig å ikke like.

Ved siden av Jones har filmen også en utbredt rollebesetning av skuespillere som gir fantastiske prestasjoner. Troy Kotsur gir Frank en sjarm og brutal ærlighet det er vanskelig å beskrive i tekst. At Kotsur stakk av med statuetten for beste mannlige birolle på Oscar-seremonien er ikke overraskende basert på hans prestasjon i filmen. Det eneste som er overraskende er at Kotsur var den eneste som klarte å få en nominasjon for skuespillet.

CODA er en film de fleste kommer til å like. Den har sjarm, personlighet, og akkurat den perfekte blandingen mellom humor og drama. Det er svakheter der selvfølgelig, men hvis man lar seg selv forsvinne inn i verden Heder, Jones, og de andre skuespillerne ønsker å invitere deg inn i, blir svakhetene bare bakgrunns støy.

Det er mange filmer som kommer og går. Mange prisfavoritter som har sine minutter i solen før de forsvinner inn i en verden dominert av cinefiler og de spesielt interesserte. Dette er derimot en film som fortjener honnøren den har fått. Den fortjener sin plass i popkulturen. Ikke fordi den er perfekt. Ikke fordi den vil endre filmlandskapet for alltid. Men fordi den skildrer en verden man ønsker å være i fylt av sjarmerende karakterer man blir glad i. Noen ganger er det nok.

Karakter: 5 av 6

Reklame: Sjekk ut Film og Serieuniverset (facebook)

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy