Når den sedvanlige stormannsgale Jerry Bruckenheimer bestemte seg for å produsere en musikkfilm lå alt til rette for tidenes musikalske film happening og resultatet var intet mindre enn sjokkerende, vel, rævva.
Historien spinnes rundt ungjenta Violet som er møkklei småbylivet og setter kursen mot storbyen. I bagasjen har hun en drøm om å bli en verdensberømt låtskriver, men veien dit skal vise seg å være brolagt med alskens intriger og utfordringer. Alt spunnet rundt baren Coyote Ugly hvor alt handler om musikk, lettkledde damer og whiskey.
La oss derfor få det essensielle på plass først som sist; du har sett Coyote Ugly ørten ganger tidligere og du kommer til å se den ørten ganger til iløpet av årene kommer. Historien er så by the book, off the shelf, 13 på dusinet og beint ut forutsigbar, generell, anonym og intetsigende at du i alle fall slipper å bruke energi på å lure på de involverte hadde noen som helst ambisjon utover å tjene raske penger. Selv for en typisk Bruckenheimer-produksjon fremstår dette som i overkant forutsigbart og grunt.
Allikevel er det vanskelig å dømme filmen for å gjøre en formidabel jobb med å treffe sitt eget mål. Uavhengig av hvor lavt det er. Tross alt er det få som setter på noe sånt for å utfordre sine små grå. Til gjengjeld handler det om musikken, det å få publikummet til å dra på smilebåndet, skape god stemning og kanskje attpåtil gjøre noen øyekroker våte med sine banale kjærlighetshistorie.
Sistnevnte servert av Piper Perabo og Adam Garcia ble i mine øyne like romantisk som parringsleken mellom en kaktus og ei pungrotte. Dermed ligger fokuset på musikken, sjarmen og den generelle underholdningsfaktoren.
Jeg ser den at filmen aldri var myntet på meg, men til gjengjeld har jeg i alle år vært en sucker for musikkfilmer og jeg har stort sett funnet en viss underholdningsverdi selv i filmer “alle” har dømt nord og ned.
For Coyote har jeg prøvd. Jeg har virkelig prøvd! Jeg har til og med sett filmen 2 ganger før jeg slepte skrotten til tastaturet.
For når sant skal sies så er Coyote Ugly et lavmål som feiler så til de grader. Piper Perabo gjør så godt hun kan med det manuset hun har fått tildelt, men hele karakteren fremstår som så naiv og grunn at det skal et durabelig inntak av kjemiske substanser til for å bry seg om hun. Adam Garcia har skrudd av autopiloten og durer avgårde i håpet om at en slags ungdommelig sjarm skal holde. Den gjør ikke det. Og rundt de handler alt om det man gjerne finner i en Bruckenheimer-produksjoner; lettkledde og vakre damer i fri utfoldelse. For tilfellet dansende på en bardisk til tonene av kjente låter som føles like misbrukt som å hanke inn Christopher Nolan til å regissere en radioreklame for tannkrem.
Å komme seg igjennom denne smørja av en film skulle fort vise seg å bli en utfordring jeg ikke er nevneverdig stolt over å ha klart. Klassiske låter blir ofte misbrukt i en rett ut tåpelig, flau og irritabelt dustete film hvis eneste fordel er at den faktisk tar slutt en gang. Veien dit er bare så inni gamperæva lang, vond og traust.
