Det å anmelde en film er som regel en enkel affære for etter mange år med et usosialt høyt antall filmer som har rullet over skjermen så har jeg en viss ide om hva jeg ser etter så vel som hvordan dette skal formidles. Problemet kommer først en sjelden gang iblant når jeg ser en film som er så gjennomført “feil” på så mange måter at jeg burde ha skrudd av, men allikevel blir sittende med et smil som jevnlig strekker på seg.
Dancing Queens er skrevet av Helena Bergström og Denize Karabuda hvor førstnevnte også har regien. Utgangspunktet er enkelt; 23 år gamle Dylan bor der ute i havgapet hvor dagene går med til å hjelpe familien samtidig som hun drømmer om en karriere innenfor dansens verden. Livet tar imidlertid en uventet vending når hun får en vaskejobb på en drag klubb og ender opp som en del av et show i krise; på scenen så vel som i livet.
Premisset er ikke så halvæli når alt kommer til alt og må sies å være forfriskende med tanke på nordisk film. Utfordringen kommer dessverre med selve gjennomføringen. Det tar ikke mange minuttene før man innser at dette er en film hvor de små grå strengt tatt bør ta seg pause.
Historien henger aldri helt på greip. Dialogen er tidvis keitete. Karakterene like tidvis snodige, men samtidig akkurat innenfor slik at de unngår å bli for grunne og karikerte. Skuespillet henger forsåvidt godt nok sammen uten å alltid fremstå som skuespill. Dansescenene er aldri spektakulære selv om de sitter. Og slik rusler den av gårde i sitt eget tempo i sin egen lille sære verden.
For den som forventer et typisk dyptgående drama fra absolutt øverste polerte hylle vil fort kræsjlande. Dancing Queens har imidlertid noe helt annet gående for seg og det er den sjarmerende, smått hjertevarmende og keitete troverdigheten som gjennomsyrer store deler av filmen..
Dylan gestaltes ungdommelig og troverdig av Molly Nutley som tar oss med ut på en aldri så liten reise hvor bearbeidelse av sorg, utfordringen med å finne en balanse mellom det å finne seg selv og gjøre som alle forventer av en, og ikke minst det å lære seg å leve livet, står i fokus. Det lille øysamfunnet på sine side er spekket med karakterer vi alle har vært borte i mens byens mer urbane og fargerike karakter varter opp med en fornøyelig kontrast til det lille øysamfunnet.
Denne underfundige sjarmen finner vi også i utviklingen i historien som kan fremstå som i overkant rufsete i kantene, men også mer troverdig enn hva man kanskje oppfatter sånn med en gang. For når alt kommer til alt er ikke livet videre glattpolert. Heller tvert om. De småflaue situasjonene, de snodige valgene man enten tar eller ikke tar , og naturligvis de sære konsekvensene som gjerne følger med åkke som. De er umulige å unngå og Dancing Queen treffer godt på akkurat denne biten. Selv om man muligens ikke ønsker å innrømme det overfor seg selv.
Filmen desidert største utfordring er dessverre dens manglende evne til å fortelle hva den faktisk handler om. Det legges opp til at Dylan er filmens hjerte og drag klubben er filmens puls. At det fungerer kan undertegnede gå med på, men ikke uten forbehold for balansen og fokuset er ofte rotete, vimsete og ubestemmelig som i dagens samfunn kan få mange til å reagere på at det blir for mye fokus på det ene og for lite på det andre fordi at man TROR at filmen bommer. Ikke så rart når disse dronningene er alt annet enn det man får servert på RuPaul’s Drag Race og kunne lett ha fungert som filmens bærebjelke fremfor et middel for å fortelle Dylan’s historie.
På en annen side så kan det nok diskuteres om man kanskje bør ta filmen for hva den er fremfor hva den kunne ha vært. For den kunne ha gått dypere inn i drag miljøet. Den kunne ha problematisert hele den “kvinne later som hun er drag queen”-historien. Den kunne ha fortalt klubbens historie. Og slik kan man fortsette om man ønsker å være mer politisk korrekt enn interessert i selve filmens historie om en ung persons søken etter seg selv som tilfeldigvis finner svaret på en drag klubb.
Så får det heller gå at selve slutten er av typen “de kunne seriøst ha spart seg!” for når alt til kommer til er Dancing Queens en realistisk og troverdig på en keitete, snodig og ytterst sjarmerende måte som fort kan få smilet til å bre seg utover samtidig som den er aldri så feil men akk så riktig på alle de områdene som betyr noe.
Sjekk også ut:
The Rocky Horror Picture Show (1975) – Mannfolk; på med stiletthælene og slå dere løs! 
Coyote Ugly (2000) – Hvordan kan god musikk og damer dansende på en bardisk ende så her? 
Warrior (2011) – En mesterlig knyttneve som treffer rett i hjertet så vel som i nervene 
Splice (2009): Nerveristende bra om menneskets gudekompleks