Die Hard har vært en av filmhistoriens mest populære filmserier og den første vil for alltid stå seg som en av de største actionklassikerne vi har. Resten av på sin side har vært omtrent like populære, men hvordan står de seg egentlig mot hverandre? Når Die Hard 6 nå er offisielt gravlagt prøver vi å rangere disse filmene.
Uenige med oss? Benytt kommentarfeltet til å fortelle oss hvem som er din favoritt og hvilken rekkefølge du hadde gått for.
5 – A Good Day To Die Hard
A Good Day To Die Hard skal ha for en ting; jeg kommer aldri til å glemme selve opplevelsen av å se denne på kino og tankene som surret i hodet på meg. Var dette virkelig en Die Hard film eller var det Uwe Boll som prøvde å svindle den tyske staten igjen?
Riktignok er Bruce Willis tilbake i rollen som John McClane og det sparkes så vidt ræv, men utover det går det meste på tverke. Med en sønn som har blitt en hemmelig agent i Russland brytes det allerede her med alt som har gjort Die Hard til en av tidenes beste filmserier; familien har alltid spilt en rolle, men å redusere John McClane til en nr 2 fungerer bare ikke i denne filmen. Ikke for publikummet og ikke for Bruce Willis som må ha gått i søvne igjennom hele innspillingen. Sjelden har jeg sett en skuespiller så åpenbart drittlei det han driver med.
Hans manglende engasjement og den tafatte historien kunne muligens ha fungert som sånn halvveis om resten av filmen hang på greip. I alle fall litt av den. Men faktum er at det er absolutt ikke noe overhodet som fungerer her. Actionscenene er blodfattige på grensen til å være kastrerte og usannsynelige nok til de hadde passet bedre som. vel, jeg kan ikke se for meg noe dette rælet hadde fungert i. Skuespillerne på sin side veksler mellom å være uinspirerte, feilcastet og overspillende. Variasjonen ligger da mellom å bli kjedet halt i hjæl og le seg skakk over hvor tullete det blir.
Når dette skrives ligger serien brakk og jeg har mine tvil om vi noen gang får se John McClane igjen. Jeg vet Bruce Willis hadde et ønske om å ta kverken på McClane før det gikk så langt som det gikk her og i etterpåklokskapens lys er det nok en og annen studiosjef som angrer bittert på at de ikke valgte den løsningen.
4 – Die Harder
Mange vil nok reagere på at seriens nr 2 blir plassert så langt nede som på fjerde plass, men når alt kommer til alt så finnes det bare en dårlig film i serien og det er A Good Day To Die Hard. Alt annet er actionfilm på sitt beste og det å rangere dette skulle vise seg å bli en tidkrevende og smått bedriten jobb.
Borte er den klaustrofobiske følelsen originalens skyskraper-setting skapte og vi får denne gangen en langt mer åpen arena av typen «sabla svær flyplass». Det skulle vise seg å være det perfekte utgangspunktet for en regissør med svart belte i å lage råe actionfilmer. Jeg vil faktisk driste meg til å si at noen av actionscene i Die Harder ikke står tilbake for originalens og DET står det respekt av.
Det som gjør at jeg plasserer den på så langt nede på listen er ironisk nok akkurat det at den er så rå som en actionfilm uten at den egentlig tilfører noe nytt til konseptet sammenlignet med resten av oppfølgerne. Muligens noe ironisk siden Die Harder uansett er en knakande god actionfilm mange av oss har sett utallige ganger.
3: Live Free or Die Hard
Rekk opp hånda alle som er sterkt uenig med i plasseringen av denne. Mistenker at det fort kan bli flere hender i været enn på en rockekonsert. Men det til side, det er ikke helt uten grunn at jeg setter den så høyt oppe på listen.
Live Free or Die Hard ble regissert av ingen ringere enn Len Wiseman og fulgte opp konseptet som ble skapt i Die Hard With A Vengeance. Men fremfor å bare jekke det opp ørlite grann så tok Wiseman det hele og jekket det opp så mange hakk at filmen endte opp med balansere på grensen mellom «forbanna artig» og «har det rabla for dem?».
Selv storkosa jeg meg fra første til siste sekund! Filmen tar seg akkurat seriøst nok til at det ikke bikker over i en parodi og hele den hold-for-pokkern-ikke-tilbake-innstillingen fungerer utrolig bra. Når Willis kjører lastebil var lykken så å si komplett for min del!
At noen skulle kunne følge opp det Samuel L. Jackson gjorde i treeren var ikke forventet og Justin Long fikk sånn sett store sko å fylle, men han klarte det med bravur og kjemien mellom han og Willis satt som et skudd uten at det noen gang ble for masete. One linerne og kjeklinga kom på løpende bånd og ikke en gang tok jeg meg selv i å himle med øynene.
Rundt de står det slettes ikke verre til. Maggie Q spiller filmens kvinnelige skurk og er strålende i rollen som en slags «queen bitch of the universe» hvor hun får denge løs på Willis. Hovedskurken spilles av en alltid strålende opplagt Timothy Olyphant og nedover på rollelisten er så å si alle rolle castet til det perfekte.
Alt i alt er Live Free or Die Hard en herlig underholdende popkorn-film som beviste til gangs at Die Hard slettes ikke var et dødt konsept og den la egentlig grunnlag for en lysende fremtid. Som riktignok ble maltraktert av A Good Day To Die Hard.
2: Die Hard With A Vengeance
I hvilken som helst annen filmserie ville dette ha vært den ubestridte ener! Die Harder hadde allerede maktet å ta konseptet ett steg videre og de fleste var enn fornøyde nok med jobben Renny Harlin hadde gjort. I alle fall frem til originalens regissør John McTiernan kom tilbake til serien.
Det i seg selv var en garanti for actionscener ut av en annen verden og de kom på løpende bånd uten å ta det så langt at det ble mer komedie enn action. McTiernan lot det variere fra de små og klaustrofobiske til de langt større arenaene og alltid med et tydelig nikk til originals brutalitet.
Foran kameraet skinner Willis slik at han gjerne gjorde i gamle dager og tilbake er den ekstreme karismaen han også hadde i originalen. Ikke helt umulig at samarbeidet med McTiernan var noe av hemmeligheten her. Hvor Die Harder var hovedsakelig Bruce Willis og noen andre skuespillere så var dette filmen hvor Willis endelig ble omgitt ble matchet til det perfekte. Jeremy Irons spiller ingen andre enn Simon Gruber – broren til originalens Hans Gruber – og selv om han ikke er helt der oppe så er han ikke så langt unna og kjemien med Willis var rett og slett gnistrende. Noe mindre gnistrende var ikke kjemien mellom Willis og de andre. For hvor de to første var hovedsakelig «McClane mot røkla» så introduserte DHWAV buddycop-konseptet med selveste Samuel L. Jackson som her gjør en av sine beste roller og det sier ikke lite! Slik kjeften går på de to får meg til å lure på om resten av ensemblet faktisk holdt ut eller om de hadde hver sin terapeut. Og sånn ellers? Jeg kan ramse opp de fleste, men det var også den første DH-filmen som introduserte en kvinnelig skurk i form av Sam Phillip’s Katya hvis stumhet kompenseres av en brutalitet vi sjelden ser hos kvinnelige karakterer.
At Die Hard With A Vengeance fortsatt blir sett oftere enn originalen hos mange er ikke vanskelig å forstå. Originalen er episk, men denne er også så gjennomført skammelig underholdende at den tåler det ene gjensynet etter det andre.
1: Die Hard
Die Hard! Ferdig snakka!
Det hadde faktisk holdt med så få ord, men for å utdype det litt; En av tidenes beste actionfilmer.
Hvor skal man begynne? Die Hard introduserte oss for en omtrent ny subsjanger der den tok oss med inn i et brutalt kupp utført av en gruppe i overkant effektive terrorister og det eneste håpet er en politimann som befant seg på feil sted til riktig tid. Utgangspunktet var åpenbart perfekt for om vi tar skuespillerne først så er det lov å bli målløs.
Bonnie Bedelia beviste til gangs at kvinnelige karakterer kunne ha baller når hun spilte McClane’s bedre halvdel og De’voreaux White er strålende i rollen som den rappkjefta sjåføren Argyle. Reginald VelJohnson er hjertevarm som få i rollen som den uheldige Sgt. Al Powell og Alexander Godunov er perfekt som psykopaten Karl. Hart Brochner gjorde gull av gråstein i rollen som kokainsniffende kollega av Bedelia – en rolletolkning regissør John McTiernan visstnok avskydde – og Alan Rickman i rollen som Hans Gruber har for lengst inntatt sin plass i filmhistorien. Sistnevnte er nødt til til å være tidenes mest elegante og stiligste filmterrorist! Så syrlig kald, kalkulert og gjennomført drittsekk at han satte en ny standard. Ofte snakker man om at skuespillere slår gnister på skjermen. Willis og Rickman hoppet over gnistene og gikk rett på en atomeksplosjon.
Filmen i seg selv var – og fortsatt er – en av de mest frenetiske-uten-at-det-tipper-actionfilmene som finnes. Fra første skudd disker McTiernan opp med en actionballett som fortsatt den dag i dag tar pusten fra de fleste og dette var lenge før man hadde CGI; her er det praktiske effekter og McTiernan sparer ALDRI på kruttet her; det er rett og slett steikande brutalt servert! Men samtidig også tidløst underholdende for det blir aldri så alvorlig at man ikke drar på smilebåndet.
I bunn og grunn så ER Die Hard en av tidenes beste actionfilmer. Det er ikke verre enn det.
Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram
