Året var 2014 og Spydeberg Rock Festival skulle toppe det hele med DumDum Boys. ENDELIG skulle dette legendariske bandet gjeste Spydeberg og med det fullføre festivalens drøm om å ha alle de store på samvittigheten. Men det var også det eneste året hvor jeg selv måtte holde meg hjemme grunnet sykdom og det var også det eneste året hvor værgudene bestemte seg for å pisse på festivalen. Nesten bokstavelig. Et satans vær med torden og lyn og idiotiske mengder vann gjorde at konserten måtte ta ei pause mens publikumet omtrent svømte mellom scenen og øl.teltet. I 2018 ble DumDum Boys nok en gang headliner og denne gangen, å gud bedre, denne gangen!!
Hvor lenge festivalledelsen hadde bedrevet energisk regndans rundt omkring på bygdas jorder vites ei, men værmeldingen viste ikke antydning til drittvær og selv gjorde jeg mitt ytterste for å unngå en reprise av 2014’s nesten dødelig manneinfluensa. Det var derfor ikke helt uten forventninger blandet med røslige doser nervøsitet jeg og ett par andre tusen mennesker sto foran scenen denne kvelden. Tross alt hadde vi jo bare hatt en kveld med Pain City, The Carburetors og Oslo Ess så det skulle jo litt til for å toppe heile skiten.. trodde vi…
I det DumDum Boys viste seg på scenen så føltes det som om verda sto helt stille i et par korte sekunder før det hele eksploderte. Det var som om alle hadde et slags kollektivt musikalsk-religiøst oppvåknings-øyeblikk; dette var det 2014-publikumet hadde drømt om i flere år nå. Dette var det egentlig alle hadde drømt om og DumDum Boys skuffet så absolutt ikke.
DumDum Boys er uten tvil ett av landets største rockeband opp igjennom tidene og de har en låtkatalog så stor, imponerende og rett ut satans god at det å finne noe å utsette på setlisten er dønn umulig. Her kom klassikerne tett som haggel; Stjernesludd og Slave, Enhjørning og Englefjes, Splitter Pine og Lunch I Det Grønne. Det var rett og slett en musikalsk Michellin-buffe.
De har ikke pyroen og det spinnville showet til The Carburetors og de har ikke den ekstreme energien til Oslo Ess, og de kunne ikke brydde seg mindre om headbanging, crowd surfing eller andre ting som gjerne hører ungdommen til. Til gjengjeld demper de lyset og varter opp med et show hvor låtene og de selv som nærmest overgår alt man kan tenke seg av audiovisuelle hjelpemidler.
Dette er tross alt gutta som slo igjennom på 80tallet og til tross for at de hadde noen rolige år så var det aldri noen tvil om de gamle var eldst uten at alder noen gang var et tema her. Fremføringen var gjennomført strøkent levert og kjemien gutta imellom var et herlig skue. Det samme kan ikke unngås å sies om bandets vokalist Prepple Houmb. Han er ikke bare en vokalist av rang. Det kan vel alle enes om. Men på scenen har han blitt like mye et begrep som en artist. DEN scenekarismaen. DEN tilstedeværelsen. DEN stilen. Ord kan fort bli bli fattige og dette er et av de tilfellene hvor du strengt tatt bør få rævva ut av sofaen og komme deg på konsert fremfor å lese mine tafatte forsøk på å forklare det her.
De 3 sangene vi fotografer hadde til rådighet ble til flere. Med overlegg. Årsaken var enkel; jeg vendte meg til en annen fotograf og stotret frem «faen, dette er ett stykke unik norsk musikkhistorie og vi har fått oppleve den«. Vedkommende fikk ikke frem et kløyva ord, men tårevåte øyekroker sa det meste. Så vi ble der vi. I piten. I langt mer enn 3 sanger, men godt plassert på siden slik at vi ikke sto i veien for publikumet. DumDum Boys kommer til å turnere mye fremover og mange vil ta de for gitt siden vi «alltid» har hatt dem. Men den dagen de legger opp så har jeg bildene. Og minnene. Og en omtale som sikkert ikke ligner grisen, men hva gjør nå det når man har fått oppleve en del av den norske musikkhistorien på så nært hold.
Les mer om: DumDum Boys | Spydeberg Rock Festival | Prints
