Hjem FilmFilmanmeldelser Escape Room 2 – Skru av hjernen før du begynner, fordi logikk har ingen plass her

Escape Room 2 – Skru av hjernen før du begynner, fordi logikk har ingen plass her

av Ole-Kristian Solberg

I Escape Room (2017) møtte vi en gruppe mennesker som ble plassert i forskjellige rom med et mål: finn veien ut for å overleve. I Escape Room 2 (2021) følger vi de overlevende fra den første filmen, samt en gruppe nye deltakere i det de blir utsatt for nye utfordringer.

Det er nok ingen overraskelse at en filmserie inspirert av et populært sosialt spill sliter med å ha en sammenhengende narrativ handling. Det blir litt mange tilfeldigheter som påvirker hvordan ting utarter seg til at det gir mening. I den første filmen kunne man tilgi mye av det fordi konseptet sånn sett var friskt, med et slags snev av originalitet. I oppfølgeren derimot så blir mesteparten av den godviljen brukt opp innen de første tretti minuttene. 

Si farvel til logikk

I Escape Room 2 er Zoe (Taylor Russell) og Ben (Logan Miller) på jakt etter bakmannen til de dødelige rommene de ble utsatt for i den første filmen. De skal reise til byen hvor spillene holdes for å avsløre ham, men underveis blir de kidnappet av bakmannen. Han plasserer dem inn i et nytt spill som de må kjempe for å overleve. De andre deltakerene er alle tidligere vinnere. Måten deltakerne kommer inn i spillet krever at man slutter å tenke logisk et lite øyeblikk, for ellers er det en risiko for at hjernen eksploderer. Måten de blir introdusert er nemlig at t-bane vogna de sitter i blir sendt til en hemmelig plattform hvor spillet begynner. Spørsmålene begynner å sveve i hodet til de fleste som ser på. Hvorfor er alle deltakerne i samme by? Hvordan kom alle på samme vogn samtidig? Hvorfor er det ikke noen andre passasjerer utenom deltakerne? Dette er spørsmål filmen ikke er noe interessert i å svare på, men hvis man først skal kjøre dette konseptet så bør man vel prøve å ha en slags logikk i det. 

Inne i spillet må deltakerne samarbeide for å finne løsningene på de forskjellige rommene de befinner seg i. Denne delen av filmen er til tider ganske engasjerende. Det er interessante rom med smarte løsninger. Spenningen blir litt konstruert (av årsaker vi skal komme tilbake til), men det er allikevel en del scener som får pulsen til å stige. Det er ikke noe skummelt eller blodig, men kan nærme seg en litt vag følelse av intensitet. 

Nærmere slutten av filmen får vi vite mer om motivasjonen til de som arrangerte spillet. Dette er nok ment som en god tvist fra manusforfattere Will Honley, Maria Melnik, Daniel Tuch, og Oren Uziel, men tvisten gir ingen mening. Det er så mange konstruerte tilfeldigheter som må falle på plass for at arrangørerene får det som de vil. Så med en gang man begynner å dra i noen tråder her så faller planen deres fullstendig fra hverandre. 

Det er sånn sett ikke noe nytt med sånne type tvister at de fort faller fra hverandre, men hvis man eksempelvis sammenligner denne tvisten med tvistene i Saw-serien eller den mindre kjente Cube-serien, så har de tvistene i hvert fall en slags indre logikk. Det er mulig at ting kunne gått annerledes, men sannsynligheten for at det ender som det gjør er større. Med denne tvisten kunne ting endt på en million forskjellige måter, så at arrangøren får en liten “jeg visste det hele tiden” på slutten gir ingen mening. 

Si hallo til løse tråder

Et annet problem med manuset, som også gjenspeiles i regien til Adam Robitel, er at filmen introduserer mange tematiske og narrative elementer som aldri blir løst. Tidlig i filmen får vi for eksempel vite at Zoe har flyskrekk fordi hun var med i en ulykke som barn. I denne ulykken døde moren hennes. Denne ble forsåvidt nevnt i den første filmen også, men måten filmen introduserer det her får det til å virke som et mer sentralt element i handlingen. Som at det faktisk skal påvirke handlingen videre. Zoe og Ben kommer derimot til målet sitt uten noen store vansker, og vi hører aldri noe mer om hverken moren til Zoe eller Zoes flyskrekk. 

Vi får også vite at Ben sliter med post traumatisk stress lidelse etter hendelsene i den første filmen. Dette blir heller aldri nevnt igjen. Når de nye karakterene blir introdusert får vi vite litt om bakgrunnen deres, og hvordan livene deres har vært etter å ha deltatt i spillet. Vi blir litt kjent med dem, men dette blir heller aldri utviklet videre. Så etter hvert som folk dør vet vi veldig lite om dem. Det gjør det vanskelig å engasjere seg i karakterenes dødsfall når vi ikke vet hvem de er. Filmen poengterer dette selv med det første dødsfallet, hvor en karakter spør de andre om de vet hva personen som døde het. Ingen visste det. Da er det vanskelig å forvente noe langvarig inntrykk fra seerne. 

Andre har snublet her før

Escape Room var som nevnt en overraskende bra film gitt utgangspunktet. Det var ikke noe mesterverk, men den var bedre enn man skulle tro. Det gir mening at oppfølgeren sleit med å fange den samme magien fordi andre filmer har snublet på dette området før. Filmen Cube (1997) plasserte også karakterer i en situasjon hvor de måtte løse gåten eller dø. Den gjorde det på mesterlig vis med gode dødsscener, engasjerende karakterer, og en slutt som hintet til flere mysterier i vente. Den andre oppfølgeren Cube 3 (2004), i likhet med Escape Room 2, ga mer innblikk i de som stod bak det hele. Det tok vekk mye av momentet til filmen. Det ble ikke like engasjerende og man mistet litt interessen. 

Det som er synd er at Escape Room filmene klarer å fange seernes oppmerksomhet når den fokuserer på konseptet sitt. Når den gir oss spennende, kreative rom, og gir seerne en mulighet til å gjette sammen med deltakerne. Da blir vi lett dratt med. Når den mister fokus til konseptet så blir det fort uinteressant og litt for mange tilfeldigheter. 

Dommen

Escape Room 2 fortsetter historien til Zoe og Ben etter hendelsene i den første filmen. Den klarer å engasjere seerne når den vil, men manuset er ofte interessert i å fokusere på andre ting enn konseptet til filmen. Det blir fort litt for mange tilfeldigheter, litt for mange ting som må gå akkurat som arrangøren vil for at det blir en troverdig tvist på slutten. Sluttproduktet er definitivt greit å se på. Man blir nok underholdt i de snaue 90 minuttene filmen varer, men husk å skru av hjernen før du begynner, fordi logikk har ingen plass her. 

Karakter: 3 av 6

Tilgjengelig på: Viaplay

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy