Når vi har kommet til 2017 ligger det i kortene at mange gamle helter har kastet årene på land og noen prøver dessverre å padle forgjeves uten selv om resultatet er en skam i mot deres egen musikalske arv. Heldigvis finnes det noen unntak som later til å ha funnet en måte å lure tidens tann på og ett av disse valgte å avlegge Tømmerstock i Brumunddal et lite besøk denne fredagen.
Det er nemlig ingenting som er lite når Europe først inntar en scene og i løpet av kvelden – som også bøy på TNT (omtale kommer) – så var det rundt 4000 publikummere innenfor dørene. Og det er ikke verst når vi tross alt snakker om litt utenfor Oslo. For meg ble det en noe spesiell kveld for den første vinylplaten jeg husker jeg selv «kjøpte» (fikk av far tidlig på barneskolen) var med Europe og kjærligheten var et faktum. Å se de live skulle jeg imidlertid ikke få oppleve før tilbake i 2015 når en kamerat av meg oppfylte en årelang drøm og dro meg med på Rockefeller. Uten kamera, men med et ølglass i hånda så sto kvelden til alt jeg hadde lagt meg opp av forventninger under alle disse årene og det er uten tvil en av de konsertkveldene jeg husker best. Når muligheten nå bøy seg for å fotografere en konsert med de var jeg naturligvis ikke sein om å be så hvordan var egentlig Europe på Tømmerstocken?
Helt fantastisk!
Det har seg nemlig slik at dette var kvelden hvor alt stemte. Det ble riktignok ikke like intimt som på Rockefeller, men det her var en kveld som i alle fall rundt 4000 elleville publikummere kommer til å huske. For i det man nevner festival i Brumunddal så vil man rynke på nesen, men faktum er at lokalsamfunnet her har gått sammen og gjort en formidabel jobb. Scenen var så stor at den like gjerne kunne ha stått på en av de større festivalene på Østlandet, lyset var noe av det bedre jeg har opplevd og det er ikke mange gangene det har vært like lett å fotografere som denne, og lyden? Det låt helt fantastisk. OM arrangøren for 2018 gjør en like pen jobb med scenen/lyset/lyden og hanker inn ett par artister i samme liga og attpåtil legger det til en annen helg enn Tons of Rock så ser jeg ingen grunn til at ikke også Østlandets festivalgjengere skal invadere Brumunddal.
Inn på scenen kom nemlig ett band som for lengst har funnet sin plass i musikkhistorien og som vet å nyte livet på scenen. Det er nok tvilsomt om noen av disse gutta blir spurt om legitimasjon på polet lenger, men den energien som var til stede allerede fra første tone til absolutt siste var tvers igjennom eksplosiv og ikke minst ekte. Du skjønner liksom tegninga når artistene smiler fra øre til øre konserten igjennom og det første smilet kom allerede under første låt som War of Kings fra skiva med samme navn. Det er noe originalt at et band som var hoffleverandør av udødelig hits for noen tiår siden tørr å ikke bare lage noe helt annet, men også spille dette på konsertene. Men det fungerte. Så absolutt. Selv har jeg War of Kings som et av mine favorittalbum med de og det var slettes ikke ille når War of Kings gikk sømløst over i Hole In My Pocket hvor riffet fikk de fleste til å bli greit moe i knæra så vel som andre kroppsdeler.
Selv om de også vartet opp med The Second Day, Nothin’ To Ya og Days Of Rock’n Roll fra samme eminente skive så lå det i kortene at hoveddelen av konserten ville handle om de tidløse klassikerne og allerede låt 3 var den ikke helt ukjente Rock The Night som fikk allsangen til å ljome dalen igjennom mens underlaget mest trolig var bare noen sekunder fra å sprekke opp; joda, vi elsker 80-tallets gla’låter like mye i dag som vi gjorde da og Joey Tempest gjør det garantert selv for på scenen er han like karismatisk som alltid og humøret helt på høyde med det ekstatiske publikumet som garantert fikk dosa si etterhvert som vi ble loset igjennom ei spilleliste fullstendig blottet for nedturer.
Med totalt 16 låter satt det som ei kule kast i vending og det samspillet gutta imellom gjorde det til noe helt spesielt når vi utover i konserten begynte å få klassiker på klassiker. Det skader strengt tatt ikke at Europe består av Ian Haugland på trommer, John Levén på bass, Mic Michaeli på keyboard og naturligvis John Norum på gitar. Det tekniske er så strøkent levert at det hele blir mer enn opplevelse enn bare en konsert og selv om det egentlig blir feil å snakke om enkeltartister i ett band; John Norum? Som vanlig litt i sin egen verden stor han der og leverte det ene riffet etter det andre mens en slags kollektiv frysningspest fikk publikummere til å riste ukontrollert på lemmene.
Naturligvis sto vi også med lightere (og de hersens mobiltelefonene) i været under Carrie, gledestårer i øyekroken under Cherokee, blanke øyne og tørre halser under Superstitious (som også fikk et særdeles artig innslag av No Woman No Cry) og ikke helt overraskende sto vi alle som hjernevaska sektmedlemmer og messet med når gutta avsluttet med Final Countdown.
Som seg hør og bør var det nok Final Countdown som toppet med det meste for de fleste. Selv ble jeg mer enn litt euforisk når de fulgte opp Rock The Night med den smått episke Scream Of Anger som er tøff nok på plate, men som er helt spinnvill live hvor kombinasjonen av Tempest på vokal og Norum på gitar skapte reinspikka konsertmagi.
Å holde seg relevante etter så mange år står det respekt av og dette ble uten tvil en kveld som var verdt den lange turen. Å se at et personlig favorittband holder seg så godt og leverer så til gangs med perfekt lys og råbra lyd et godt stykke utenfor Oslo; det var rett og slett kvelden hvor både Europe og arrangøren leverte så det holdt etter og selv kan jeg nå endelig fjerne «fotografere Europe» fra toppen av min egen bucketlist. Nå må jeg bare finne ut av når jeg kan se de live neste gang for om du fortsatt er i tvil så er det verdt det!
Les mer om: Europe
BONUS
