Ghostbusters (1984) er en av de mest kjente og klassiske filmene fra 1980-tallet, og en film som de fleste over 30 år har et forhold til. Den originale filmen var en massiv suksess, den var den største filmen i USA i 1984 og en av de største komediene på 1980-tallet. Filmen ble skrevet av Dan Aykroyd og Harold Ramis, som også spilte to av hovedrollene sammen med Bill Murray, Sigourney Weaver, Annie Potts, Rick Moranis og Ernie Hudson. Filmen var en suksess blant annet pga. den ironiske humoren, det originale konseptet, de kule effektene og den absurde handlingen. I 1989 kom oppfølgeren Ghostbusters 2, en film som ikke fikk like gode omtaler som originalen, men som undertegnede mener er på høyde med originalen. Skrevet av original-forfatterne, og med de samme skuespillerne, har oppfølgeren beholdt humoren og en like absurd og underholdende handling som originalen.
Etter Ghostbusters 2 jobbet Dan Aykroyd med en potensiell oppfølger i flere år, blant annet med arbeidstittelen Ghostbusters 3: Hellbent. Aykroyd skrev manus ferdig, men filmen ble aldri laget. Andre ideer til oppfølgere ble heller aldri noe av før Ghostbusters: Answer the Call (2016). Dette var en slags remake av originalen med bare kvinnelige Ghostbusters i hovedrollene. Denne filmen ble veldig negativt mottatt av fansen av flere grunner. Hovedfokus som kritikken fikk i mediene var på anti-feministiske holdninger blant enkelte mannlige fans. Men hovedproblemet til Answer the Call var ikke at de hadde byttet ut original-skuespillerne med kvinnelige skuespillere, men at manuset var horribelt dårlig. De som skrev manuset har ikke forstått Ghostbusters-konseptet, og filmen mangler alt av humor og ironi som finnes i originalfilmene.
Med Ghostbusters: Afterlife (2021) er det åpenbart at de prøver å gjøre opp for flausen med den forrige filmen. Afterlife framstår som nok en remake av den originale filmen, men samtidig som en direkte oppfølger til denne i nåtid. Handlingen finner sted på bygda i Oklahoma, ikke i New York City som i de forrige filmene. Harold Ramis, som spilte Egon Spengler i originalfilmene, døde i 2014 og er en viktig brikke i filmens handling. Hele filmen er basert på Spenglers liv etter de opprinnelige filmene. Hovedkarakterene er etterkommerne til Egon Spengler, dvs. barnebarna Phoebe og Trevor og datteren Callie, som flytter til Egons gård i Oklahoma etter hans bortgang.
Handlingen i den andre delen av filmen er tilnærmet lik som i den første filmen, og det er veldig mange referanser til originalen. Enkelte av disse fungerer bra, mens andre blir veldig anstrengte. Det kan diskuteres om det blir i meste laget her, siden man nærmest blir bombardert med referanser til den første filmen. Det er åpenbart at manusforfatterne Jason Reitman og Gil Kenan har forstått Ghostbusters-konseptet og prøver å gjeninnføre humoren fra de to originale filmene, noe som manglet fullstendig i Ghostbusters: Answer the Call. Det er videre tydeligt at de med Afterlife prøver å appellere til alle, dvs. både gamle fans og yngre, potensielle nye fans. I Afterlife blir dette åpenbart på en ganske kunstig måte; vi har både voksne karakterer og barne- og ungdomskarakterer. Det blir veldig tydelig at de prøver å lage en så kommersiell film som mulig. Manusforfatterne har dessuten skrevet om flere av de opprinnelige karakterene som blant annet barnekarakterer, f. eks har den nerdete jenta Phoebe tatt over Egon Spenglers rolle og den mer joviale partneren Podcast har tatt over for Ray Stanz.
Når det gjelder humor er det dessverre for få av spøkene som fungerer, og de fleste forsøkene på humor i filmen blir veldig anstrengte. Der Ghostbusters (1984) og Ghostbusters 2 (1989) appellerte til alle med kule spøkelser, action og ironisk voksenhumor, er sistnevnte mer eller mindre borte i Afterlife. Undertegnede dro på smilebåndet et par ganger i løpet av filmen, ellers er ikke dette en komedie, men en ganske typisk eventyr/action – film som i tillegg prøver å være en komedie uten å lykkes. Plot med barn og tenåringer som ikke blir trodd av de voksne og må ordne opp selv, er dessuten en ofte brukt klisje både i film og litteratur, og Afterlife bidrar ikke med noe nytt som en ikke har sett mange ganger før.
Filmen har også sine gode sider. Blant annet er skuespillerprestasjonene gode og spesielt de to yngste skuespillerne Mckenna Grace (Phoebe Spengler) og Logan Kim (Podcast) gjør en veldig god figur i filmen. Designet og effektene er også veldig gode og ser ikke for kunstige ut. I tillegg dukker dessuten de fleste originale skuespillerne fra de klassiske filmene opp i Afterlife. Som gammel fan, med et nostalgisk forhold til Ghostbusters-universet, er det hyggelig med et gjensyn med disse karakterene. Hyllesten til avdøde Harold Ramis er passende og fortjent, men samtidig litt i overkant melodramatisk for undertegnedes del. Videre fungerer filmens oppbygning på en god måte, og jeg tror en del fans kommer til å kose seg i den andre delen av filmen. Musikken skrevet av Rob Simonsen er også veldig godt gjennomført og inneholder mange tematiske referanser til musikken i den originale filmen.
Ghostbusters: Afterlife kan være verdt å se både for fans av de originale filmene og for de yngre som ikke har sett originalene. For fans av de originale filmene er Afterlife grei nostalgisk underholdning, men ikke forvent noe særlig nytt eller grensesprengende.
Ghostbusters: Afterlife kommer på kino den 3. desember.
