Det skjer med jevne mellomrom at man endelig får oppleve gamle helter live bare for å innse ordet “gamle” er akkurat litt for gjeldende. Etter at The Cruel Intentions hadde satt fyr på publikummet denne kvelden på Vulkan Arena var det Hardcore Superstar sin tur og om noen skulle ha levd i den villfarelsen at denne gjengen nærmer seg avdanka så må denne kvelden ha fortonet seg om et skammelig heftig sjokk!
Dette er bandet som så lyset tilbake i 1997 og imidlertid krevde sin plass på rockescenen. Med en imponerende evne til å holde seg aktuelle med hits etter hits så lå det i kortene at de ikke hadde noen som helst plan om å holde igjen denne kvelden.
Joakim Berg og hans armada sparket det hele i gang med Catch Me If You Can og satte allerede her standarden for resten av showet; det å ta det pent og pyntelig kom ikke til å skje. Ikke for fem flate øre. For her skulle musikken slippes løs og det med et energinivå mange yngre band burde misunne de.
Sjelden har jeg sett en vokalist som har vært så all over the place fra første til siste låt; Wild Boys, Electric Rider og Forever and a Day satt, det samme gjorde naturligvis Liberation og Weep When You Die, men det var først etter denne rekka at Hardcore Superstar tok det hele til et helt nytt nivå.
Vel, de tok det til det nivået vi har rådigget de for i en årrekke nå.
På Above The Law fikk Joakim med seg publikummet på en kollektiv vise fingeren mot det etablerte og kjedelige. Allerede har var stemningen så høy som det omtrent er mulig å få den og vi ble tatt med ut på en hyperenergisk hitparade bestående av Last Call For Alcohol, Moonshine, Abrakadabra og We Don’t Celebrate Sundays mens allsangen sto i veggene og gulvet gynget. Om det var en moshpit noen prøvde på seg vites ei, men det ble livat på gulvet!
Selv fant jeg meg en plass å galleriet og tok meg selv i å tenke at jeg muligens har blitt litt for gammel til stå midt i galskapen, men å oppleve det litt på avstand vekket gode minner. For det er nettopp showet, energien. galskapen og ikke minst det spilletekniske som gjør Hardcore Superstar til hva de er. Det er tilsynelatende løssluppent, men det sitter som fxxn mens bandet har en ekstrem kjemi seg imellom så vel som med publikummet.
Dette er konserten hvor man som anmelder rett og slett hopper over hele analysen og bare lar seg rive med. Når de avsluttet med anthemet You Can’t Kill My Rock ‘n Roll så var det ikke mer man kunne ha ønsket seg av en kveld som begynte med en maktdemonstrasjon av The Cruel Intentions og ble avsluttet med Hardcore Superstar som viste til gangs at rocken kommer aldri til å dø så lenge den handler om leve livet og ikke ta seg selv så himla seriøst.
Vi søker anmeldere og skribenter