Hjem FilmFilmanmeldelser Interceptor (2022) – Denne typen filmer eksisterer faktisk og jeg rådigger det!

Interceptor (2022) – Denne typen filmer eksisterer faktisk og jeg rådigger det!

av Rune Fredstad

Vi som har sansen for film er ikke den letteste gjengen å holde fornøyde. Får vi for mange intellektuelle filmer så ønsker vi oss litt hjernedød popkorn-underholdning. Får vi for mye popkorn så ønsker vi oss mer substans. Skulle det være substans du er på jakt etter så styr unna Interceptor, men er det derimot popkorn som står for suget så er det bare å glede seg. 

Vi som har sansen for film er ikke den letteste gjengen å holde fornøyde. Får vi for mange intellektuelle filmer så ønsker vi oss litt hjernedød popkorn-underholdning. Får vi for mye popkorn så ønsker vi oss mer substans. Skulle det være substans du er på jakt etter så styr unna Interceptor, men er det derimot popkorn som står for suget så er det bare å glede seg. 

Bak kameraet står Matthew Reilly som også har skriblet ned manuset sammen med Stuart Beetie (Collateral, 30 Days of Night, Pirates of the Caribbean) og sjelden har jeg vel sett et så herlig skamløst forsøk på å blåkopiere andre filmer. Se for deg at Die Hard og Under Siege skulle ha fått en filmatisk bastard av et avkom og vi nærmer oss. Konseptet er nøyaktig det samme som vi har sett uendelig med ganger tidligere; en usannsynlig helt må sloss mot overmakten i et begrenset område, innsatsen er høy og tempoet enda høyere. Resultatet er også akkurat det samme; Interceptor når ikke Die Hard til anklene! Den går minst opp til knæra og snuser muligens på lårene også.

interceptor

Unnskyldningen – eller premisset – denne gangen for å varte opp med en actionfest er kanskje ikke videre fantasifullt. Her tar en gruppe terrorister over kontrollen over 16 atomvåpen plassert i Russland og retter de naturligvis mot USA. Med bare to rakettbaser kapable til å stoppe de så økes innsatsen ytterligere når den ene blir tatt over av de samme terroristene og den siste som befinner seg langt ute på havet blir det eneste som står mellom USA’s eksistens og komplett utslettelse. Ombord befinner heldigvis Kaptein J.J. Collins seg og når alle andre blir kverket så er hun vårt eneste håp.

Utgangspunktet her er så såre enkelt som det kan få blitt og til tross for iherdige forsøk på manussiden så føles eventuelle forsøk å skape mer substans mer som unødvendig desperasjon enn ektefølt. Tenk heller på de øyeblikkene hvor du har vridd deg i rein flauhet over andres handlinger og påstander. Vi er litt der. Heldigvis så er ikke disse forsøkene så mange og det som står igjen er en herlig hjerne-ikke-fullt-så-dødt-som-man-fryktet affære!

Her skal åpenbart ikke et eneste sekund kastes bort og det var strengt tatt deilig å endelig kunne se en film som klokker inn på under 1 time og 40 minutter! Her går Reilly for den klassiske “let me entertain you”-holdningen fra første sekund og holder koken til tross for et par overfladiske forsøk på å skape en dypere historie. Actionscenene er høylytte, de er heftige og de er tidvis frenetiske. Klippingen er naturligvis av den samme ulla og det går aldri rolig for seg her! Skulle man imidlertid faktisk se litt nærmere på hva som skjer på skjermen så er det dessverre ikke til å komme bort fra at den uhyre effektive klippingen strengt tatt bare skjuler filmens forholdsvis lave budsjett og en smule amatørmessige slosscener. Om det betyr noe? Ikke i nærheten!



interceptor

I sentrum av Interceptor sitt sitt spetakkel møter vi en relativt liten gjeng og de fleste er der for å bli tatt av dage så filmens to ledestjerner kan kjøre sin katt og mus leik uten altfor mange forstyrrelser. I motsetning til de fleste filmer i denne sjangeren så får vi endelig en heltinne fremfor en helt og Elsa Pataky (Fast and Furious 5-6-7-8, Snakes On A Plane) eier rollen sin! Hun går aldri over grensen i forhold til hele den heltinne-greia, hun viser nok sårbarhet, og hun har strengene å spille på selv når hun må servere en dialog som tipper over i det parodiske. Men viktigst av alt er hennes naturlige evne til å eie actionscenene og skape sin egen karakter fremfor å kopiere andre. Den kjemien hun har med filmens skurk – spilt av Luke Bracey – er muligens ikke en kandidat for neste års oscar-utdeling, men til gjengjeld får vi to skuespillere som er inneforstått med hva de spiller i og holder en direkte køddete tone seg imellom. Det er noen scener de to imellom som er bare reinspikka gull i all sin b-film-herlighet!

Så, hvordan skal man oppsummere dette siden de fleste hopper til konklusjonen fremfor å lese omtalen når vi snakker popkorn-action? La oss prøve følgende: Jeg har selv sett så skammelig mye film opp igjennom årenes gang at jeg tar meg selv altfor ofte i å tenke “ja ja why not liksom”. I tilfellet med Interceptor tok meg selv i å småhumre, sprut-le og vri meg i sofaen om hverandre. Det er så såre enkelt som det kan få blitt, det er tidvis (små)flaut, men det er også en beint gjennomført underholdende actionfilm som holder koken fra første til siste sekund og noe mer trenger man faktisk ikke. 

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy