Med to scener har Spydeberg Rock Festival lagt seg på en linje hvor de store og kjente gjerne tar den store mens den lille byr på mindre kjente artister som de selv har troen på. Denne kvelden var fortsatt pur ung når The Boogietraps og Rotvelt hadde vist oss at punkrocken fortsatt levde i beste velgående og vi visste at vi senere ville få opleve både Klovner I Kamp og Raga Rockers på den store scenen. I bunn og grunn hadde vi alle god kontroll på hva vi hadde i vente. Trodde vi. For det har seg nemlig slik at enhver festival har sitt WTF-øyeblikk og for årets Spydeberg Rock Festival kom det når Kalandra tok den lille scenen i det lille teltet.
Rundt omkring i publikummet så det ut som det var et kollektiv hakeslipp mens pupiller vitnet om et heftig inntak av kjemiske substanser og bein så ut som gele.
Fra første strofe var det klart at vi burde stålsette oss for en teatralsk og trolsk reise i det norske musikklandskapet vi neppe hadde vært på før. Lydbildet var like storslagent som det var ømt og bombastisk; som musikkens svar på den norske fjellheimen var det et musikalsk landskap som kunne ta pusten fra noen og enhver. Man kan – om man absolutt vil – dra frem enkeltdetaljer som trommer, gitarer, bass osv, men Kalandra er ett så komplett band hvor alle spiller så godt sammen at ingenting stikker seg frem og setter annet i skyggen. Det skal imidlertid sies at det er en sannhet med en bitteliten modifikasjon for i front sto Katrine Stenbekk for en vokal kunne ha gjort selv den stauteste bikeren til en pusekatt. Antrukket i lang kjole åpnet hun konserten med en dans som tro tankene til norske eventyrs huldre, dog med litt mer sjarm. Hakesleppet ble imidlertid komplett i det hun tok mikrofonen for om lydbildet var imponerende så var vokalen på grensen til skremmende jaw dropping.
Selv sto jeg litt på siden av publikummet sammen med en annen festivalgeneral og vi så på hverandre med våre mest fårete glis og gledestårer-sprutene øyne; vi hadde begge mistet pusten av andre, men dette?
Det var ett spenn og en kraft i vokalen som hører med til sjeldenhetene. Det var en vokalmessig fremføring som får hifi-fanatikere til å bruker årslønner på hjemmeanlegget! På det sarteste hadde ingen reagert om publikumet hadde felt en tåre, på det kraftigste hadde ingen reagert om samtlige hadde opplevd at beina sviktet under de; som vokalen var lydbildet like storslagent, vakkert og så forførende at Kalandra endte opp en sjelsettende og minneverdige reise jeg kanskje ikke så for meg at skulle ta sted på en rockefestival. Men det gjorde det og selv om festivalen bugnet over av høydepunkter drister meg til å si at det som Kalandra serverte denne kvelden var så unikt og imponerende at om man først skal dele ut Best Of Show pris så værsågod; de var faktisk så forbasket gode!
Les mer om: Kalandra | Spydeberg Rock Festival
