Hjem Film Kate (2021) – Blodig frenetisk Winstead-show

Kate (2021) – Blodig frenetisk Winstead-show

av Rune Fredstad

Det finnes en og annen naturlov her i verda. Det gjør det også i filmens verden og du kan ta deg omtrent hvor du vil på at èn suksessfull film vil resultere i en tilnærmet endeløs rekke med kopier. Så hva får du hvis du blander Leon, John Wick, The Raid og Die hard? På papiret noe som umulig kan leve opp til arven. I praksis med Mary Elizabeth Winstead i hovedrollen? Noe som tidvis kommer overraskende nært.

Manuset til Kate er skrevet av Umair Aleem hvis forrige – og frem til Kate eneste – manus var til den ikke videre vellykkede Extraction med Bruce Willis. Denne gangen disker han opp med en historie som handler om Kate, en leiemorder som aldri bommer, men som velger å gi seg etter at et oppdrag går skeis. Noe som naturligvis går ytterligere ad helvete når hun blir forgiftet, innser at hun har 24 timer igjen å leve så vel som å få hevn og må gå løs på Tokyos underverden. 

Denne typen hevnhistorier kan til tross for sin manglende originalitet fungere mer enn godt som et grunnlag så vel som en ramme for selve actionscenene, og det gjør den da også til gangs her. I alle fall for det meste. Aleem har ikke brukt nevneverdig mye tid på noe så fåfengt som karakterutvikling og skulle man ha et snev av forventninger til historisk dybde så vil skuffelsen være upåklagelig. Til gjengjeld er historien hva den er slik at hovedrollen deles mellom Mary Elizabeth Winstead som Kate og selve byen Tokyo. 

Sistnevnte utnyttes i visse sekvenser til det fulle av regissør Cedric Nicolas-Troyan som i disse scenene viser seg verdig oppgaven med å følge i tidligere nevnte filmers blodige og stilistiske fotspor. Her diskes det opp med nydelige scener hvor byens særpreg blomstrer i all sin mystiske – men også fargesprakende – prakt. De lange kameraføringene får tidvis en høyst velkommen avveksling av mer frenetiske in-your-face-action-bilder og skulle du reagere med kvalme på blod så styr unna. For vær du sikker på at Kate aldri skyr unna når det kommer til å la blod og kroppsdeler flyte. Slike det gjerne gjør i filmer satt til denne delen av verdenen.

Allikevel er Kate også en film som aldri helt finner seg selv. Der hvor actionscenene fremkaller smilet gang på gang og kinematografien er griselekker så er det også altfor mye imellom disse scenene som føles tvers igjennom grunne, fantasiløse, uengasjerende og direkte uinspirerte. Litt sånn “jepp, vi har disse fantastiske scenene, men vi må fylle spilletiden med noe så bare skrive ett eller annet pjatt”. Nå skal man riktignok ikke stille for store krav til historien i en actionfilm myntet på å underholde hva som er igjen når de små grå har dratt på ferie, men det går fortsatt ei grense for hvor platt det kan bli før man ikke klarer å unngå å tenke «men kom igjen a!!!!».

Den historiske skavanken til side så hersker det aldri noen tvil om at Kate tilhører Winstead og det handler ikke om å ta noe vekk fra regissør Nicolas-Troyan når han lar kameraet nærmest romantisere byen, men når alt kommer til alt er dette Winstead sin film. Fra start til slutt. Som en av bransjens skuespillere som man gjerne ser og føler at stjeler showet, men aldri får stå i sentrum av begivenhetene så har hun nok ikke hatt den karrieren mange så for seg når hun først slo igjennom for en skokk med år siden. I Kate derimot. Jeg har en sterk mistanke om at Nicolas-Troyan har hatt en viss ide om hva han ville ha uten å ha erfaringen som kreves for å få det til og dermed lot døren stå åpen for at Winstead kunne ta kontrollen over sin egen rolletolkning. For Kate/Winstead er en show-stealer. Intet mer, intet mindre. Så gjennomført kul, rå, brutal, karismatisk og tøff i trynet at det krever sin skuespiller for å unngå at dette blir en karikatur. Og hun lykkes så til de grader! Muligens uheldigvis for resten av gjengen som blir satt fullstendig i skyggen og det hører med til sjeldenhetene at en skuespiller som Woody Harrelson fremstår som om han verken vet hvor han er eller hva som egentlig har truffet han når han står ansikt til ansikt med Winstead i fri dressur. Til gjengjeld har i alle fall han nok erfaring til ro det sånn halvveis i land med å bare være seg selv. Resten av gjengen? Hun er helten, de er skurkene og de dør. Og de er flinke til det uten at det verdt å bruke spalteplass på de. 


Spalteplass har det imidlertid verdt å bruke på Kate. Selv om Kate neppe vi bli husket i lange tider av flertallet av oss så vil den gjøre nytten som hjernedød popkornaction sentrert rundt Winstead som endelig har fått muligheten til å styre showet selv. Så er det bare å krysse fingrene for at resten av bransjen nå endelig innser hvilket funn hun faktisk er og lar hun få en film som faktisk fortjener hun. Frem til da så er uansett Kate verdt din oppmerksomhet.

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy