Som 35-åring er det nok litt for tidlig å begynne på mine egne memoarer, men jeg tar meg selv til stadighet i å tenke «hvilke konserter var egentlig de største opplevelse. Ikke de største artistene. Men selve opplevelsene. Og hva var det som gjorde de så store?». Man kan leve lenge på å høre Slipknot og Avenged Sevenfold live. Og ikke for å glemme Five Finger Death Punch. Men en av de største konsertopplevelsene har kommet foran de ferskere bandene på de mindre scenene.
Sørgekåpe, Kalandra og Sløtface; det er få etablerte band som kan konkurrere med den intensiteten og sulten som ferske band har og det kan by på noen virkelig uforglemmelige opplevelser. KONG er et av disse kanskje ikke fullt så kjente bandene, men som allikevel gir ut låter ved jevne mellomrom og blir hyret inn av arrangører med baller litt større enn gjennomsnittet. Her hadde vi opplevd 10cc som åpningsband, Sweet fikk oppgaven med å følge opp, og Åge Sten Nilsen og hans Ammunition var headlineren som overgikk det meste jeg har sett på denne festivalen.
Etter en slik line up er det lett å bli noe mettet og det var en overraskende (og skammelig) stor mengde av publikummet som forlot området i det Åge gikk av scenen, men lite visste de hva de gikk glipp av.
Du vet du bør gjøre deg klar for noe sjeldent når det første som skjer er at vokalisten – i ført skinnende lærbukser – strekker ølglasset frem mot fotografen og publikummet. Dette er ikke den moderne pinglerocken, ei heller musikk som skrevet for å toppe verken den ene eller den andre listen; til gjengjeld er det ei gruppe som nærmest gir blanke faen i hva som er forventet så lenge de kan lage den musikken de selv ønsker og fremføre den akkurat hvordan de selv vil.
Det skal nemlig litt til for å lykkes med det her «dette er oss; liker du ikke så pell deg for fxxn hjem»-imaget og det er – unnskyld manglende fantasi – helt konge å se noen som tar den såpass ut. Med en ikke altfor omfattende karriere varte konserten i underkant av en time og energinivået tatt i betraktning så var det helt greit. Låter som Hit Harder, The Protector Of Youth, Threshold og den nye March Of Kings tok publikumet med inn det som føltes som en musikalsk boksering hvor man ble mer en litt mørbanket av denne veggen av gitarer og en trommeslager som umulig kan ha vært langt unna å slå siste rest av livsgnist ut av det stakkars trommesettet. Alt servert akkurat passelig upolert og rått slik at det faktisk opplevdes som en konsert og ikke en statisk studioinnspilling.
Ethvert band har imidlertid sin signaturlåt og KONG er intet unntak; første låta de ga ut – Gatlin Gun – tilbake i 2014 er noe av det råeste denne skribenten har opplevd live på lenge for dette er en av de sjeldne låtene som oppsummerer de siste tiårene med rock. Den har banneordene, den har refrenget som sitter som ei kule, den veksler mellom å være frenetisk og blytung, og den har naturligvis noen riff som får det til å gå iskaldt igjennom enhver ryggmarg. Når man da legger til et band som spiller som om det var deres siste kveld på scena så kan det strengt tatt ikke bli mye bedre.
KONG tar dermed en plass i rekken av artister som fortsatt er i startgropa, men som allikevel varter opp med noen av de råeste konsertene fordi de lever for det og det å få oppleve de live blir dermed en sjelden opplevelse. Selv krysser jeg fingrene for at Spydeberg Rock Festival gir de en plass på 2017-utgaven for dette er rock akkurat så ujålete, upolert, rått, brutalt, fengende og tøft i trynet som rocken kan være.
Les mer om: KONG | Kraftfestivalen | Prints
BONUS
