Det var serien som fanget ånden av 80 tallet og redefinerte sjangeren like mye som det var serien som var en motvekt til de mer machoorienterte heltene som Stallone, Schwartzenegger, Bruce Willis og Van Damme. Med en uovertruffen blanding av hardbarka action og humor – alt personifisert av skuespillere i sine livs form – så ble Lethal Weapon serien som med fire kapitler strakk seg fra 1987 til 1998. I tillegg kom det også en serie få – om noen – egentlig snakker om.
I skrivende stund har det versert mye snakk og skriblerier om enda ett kapittel uten at det egentlig har kommet noe håndfast og her forelden stilte undertegnede seg et par enkle spørsmål: hva er det som egentlig gjør at denne serien fortsatt blir sett av gamle fans og oppdaget av nye? Og ikke minst; hvem av disse filmene er egentlig «best»?
Slike tanker har en lei tendens til å resultere i et x antall timer for skjermen og jeg kastet meg over HBO Max hvor alle ligger. Her skulle de alle til pers og en vinner skulle endelig kåres. Det ble mange timer med uforglemmelige filmopplevelser!
Lethal Weapon 4
Har du noen gang slept skrotten ut av kinosalen i vill forferdelse og frustrasjon over å ha sett en film hvor fint lite faktisk fungerte? Det i seg selv er ille nok, men når det skjer etter å ha sett en film i en av sine egne favorittserier så er det verre. For meg skjedde dette når jeg Lethal Weapon 4 på kino for en halv mannsalder tilbake. Lusa var nok luktet på gangen etter treeren som vitnet om et konsept som begynte å vise tegn til slitasje, men om treeren var seriens egentlig sluttspurt så var fireren den absolutt kræsjlandingen av en filmatisk cashgrab.
På den positive siden holdt Richard Donner fortsatt regien og actionscenene var for det meste innafor samtidig som stunts ofte var ett par hakk opp på stigen takket være Jet Li. På den negative siden kom dessverre alt annet. Mel Gibson. Danny Glover, Rene Russo, og Joe Pesci var åpenbart glade for å samarbeide igjen, men resultatet føltes mer som en brisen gjenforeningsfest enn den kjemien som gjorde forrige filmene så severdige. Historien på sin side var et sammensurium bygget over lesten «more is more» og det hele ble godt plassert innenfor kategorien «for dumt. rett og slett for fordømt dumt».
Filmens største synd i undertegnedes øyne var dog Jet Li. Allerede kjent som en av den asiatiske filmbransjens absolutt største stjerner skulle han endelig prøve lykken i Hollywood. Med tanke på at Lethal Weapon 4 bare ble den første av mange filmer for han så gjorde han noe riktig, men noe verre bruk av han har jeg til dags dato ikke opplevd. Kald så vel som morderisk i blikket og med martial arts skills i særklasse burde han han vært skurken som hadde satt Riggs og Murtaugh på plass en gang for alle. I stedet ble han mer en amputert, monoton og tilbakeholden utgave av seg selv.
Når rulleteksten endelig rullet over skjermen så var det med et innbitt håp om at femeren aldri kommer. Nr 4 var en bom og alt annet enn en verdig avslutning, men det var en avslutning så la oss nå inderlig ikke gå i samme felle som Die Hard som maktet å få en enda verre avslutning på sin historie.
Lethal Weapon 3
Etter to fantastiske actionfilmer var treeren den som skulle ta serien i en ny retning, men som endte opp med å semi-pensjonere den i sitt forsøk på å ta tempen på ett nytt tiår. For undertegnede så er det imidlertid seriens mest undervurderte film selv om den ikke når de to siste på denne listen til anklene.
Denne gangen så ble de mest utagerende actionscenene tonet ned til fordel for totalen og det var en langt mer karakterdrevet historie vi fikk servert hvor samtlige karakterer fikk mer tid på skjermen. Om alt ga mening kan dog diskuteres for mye av filmen later til å være mang et innfall forsøkt flettet inn i en større helhet, men i et konsept som dette fungerte det overraskende bra.
Høydepunktet for undertegnede var imidlertid todelt. På den siden maktet Stuart Wilson å skape en høyst fornøyelig skurk i form av den korrupte purken Jack Travis. Med en slags fandenivolsk ha-det-morro-på-jobb-innstilling er Travis en god match for Riggs og Murtaugh selv om han blir en lettvekter i forhold til skurkegalleriet i de to foregående filmene.
Den andre var uten tvil Rene Russo som Lorna Cole. Hun var ikke bare filmens love interest for Riggs/Gibson, men også en av få som maktet å gi han motstand så vel som matchet han på hvert eneste område. Spillet de to imellom slo tidvis gnister og sår seg om et av sirens absolutt høydepunkter. At fireren maktet å forkludre dette var sånn sett ikke like mye en filmsynd som fullstendig uforståelig.
Uansett er Lethal Weapon 3 serien popkorn-øyeblikk som aldri er i nærheten av de to første, men gjør sin egen greie såpass godt at det hele blir en høyst fornøyelig stund foran skjermen.
Lethal Weapon 1
Jeg var ikke den eneste som satt der med haka hengende i fri luft første gangen jeg så Lethal Weapon 1. Det var filmen som ikke bare redefinerte sjangeren cop-buddies, men også tok det hele til en høyde ingen andre – bortsett fra førsteplassen på denne listen – har vært i nærheten av å nå. Lethal Weapon 1 var den ekstremt dystre, brutale og mørk-humoristiske actionfilmen som det var umulig å ikke like.
Fra det som må være en av tidenes sterkeste åpningsscener i en actionfilm til det eskalerende voldsnivået til kjemien mellom Riggs/Gibson og Murtaugh/Glover til skurkene ledet av Gary Busey i sitt livs form og Mitchell Ryan som en av det tiårets kaldeste jævler.
Hver eneste rollefigur hadde sin personlige reise og møtte sin nemesis som aldri sto tilbake for de mens actionscenene fanget selve essensen av 80tallet; møkkete, brutal og stadig mer hardt etterhvert som filmen skred fremover. Finalen på sin side er en av de mest minneverdig fra sjangeren og det ble en av de få filmene hvor det var umulig å finne noe negativt å si. Så hvorfor ikke gi den førsteplassen? En sjelden gang i filmens verden oppstår det et mirakel og det var nettopp det som skjedde her.
Lethal Weapon 2
Alle oppfølgere lover å overgå den forrige, men at det går troll i ord hører med til sjeldenhetene. Dette var imidlertid et av filmhistoriens hederligste unntak og det vil alltid foregå harde diskusjoner om dette faktisk stemmer eller ikke. Er det den mørke og brutale siden som lokker mest så vil nok original være å foretrekke, men denne? Den står ikke noe tilbake selv på dette området.
Dette var kapitlet som introduserte et snev av håp for Riggs og disket opp en perfekt balanse mellom alt fra ekstrem action og et troverdig drama til karakterene som var uforglemmelig nesten alle som en. I sentrum sto naturligvis Rigg/Gibson og Murtaugh/Glover, men rundt seg hadde de et kobbel av skuespillere som alle fylte sine roller til perfeksjon. Den som skilte seg mest ut var uten tvil Pieter Vorstedt spilt av Derrick O’Connor som maktet det kunststykket å overgå Gary Busey i rein og skjær fandenivoldskhet. Hovedskurken – Arjen Rudd – blir gestaltet til provoserende perfeksjon av Joss Acklund og filmen byr også på en love interest for Riggs/Gibson i form av Rika Van Den Haas spilt av Patsy Kensit; ikke helt ulik det vi på det tidspunktet visste om Riggs eks-kone og også her diskes det opp med mer historie som setter spesielt Riggs i et helt annet lys. Dette var også filmen hvor Joe Pesci sin Leo Getz ble introdusert som tidenes irritasjonsmoment, men uten at det tippet over til det uspiselige slik det gjorde i de to siste filmene.
Totalt sett var dette filmen som tok alt fra originalen og skrudde det enda ett par hakk opp. Scenen med en viss do? Uforglemmelig! Kjemien og humoren i mellom Riggs/Gibson og Murtaugh/Glover? Aldri bedre! Actionscenene? Fullstendig episke! Når alt kommer til alt? Lethal Weapon 2 er ikke bare oppfølgeren som overgikk originalen, men også posisjonerte seg som en av tidenes actionfilmer.
Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram
