Hjem Film Malignant (2021) – James Wan vender tilbake til sine batshit crazy røtter!

Malignant (2021) – James Wan vender tilbake til sine batshit crazy røtter!

av Rune Fredstad

Året var 2004 når James Wan snudde horror-verda opp, ned og sideveis med Saw. Fullstendig blottet for tilbakeholdenhet var Saw DEN filmen som fikk publikummet til å gå bananas og etterhvert som årene har gått, har også Wan’s filmer blitt stadig større og mer glattpolerte. Med Malignant var målet enkelt; han ville ta med publikummet tilbake til der hvor han skremte vannet av oss mens vi glisa fra øre til øre. Om han lykkes? Noe så inni det bloddryppende helvete! 

Historien i Malignant er satt til Seattle hvor en ung kvinne preget av en miserabel oppvekst endelig later til å ha fått livet på rett spor. I alle fall frem til hennes mareritt om makabre drap viser seg å beskrive drap utført i virkeligheten. Med en fortid preget av grums som kommer stadig nærmere overflaten så blir det en dannelsesreise fra helvete for vår heltinne. 

Med et tilsynelatende enkelt utgangspunkt legges det hele opp til en atmosfærisk thriller ispedd klassiske horrorelementer. Fra første scene drar Wan oss inn i en stadig mer dyster historie hvor skuespill, dialog og dybde må vike til fordel det audiovisuelle som bidrar til det som burde være en stadig mer innbitt oppbygging til noe stort, men som også dabber litt av etter hvert. 

Akkurat i det i undertegnede tenkte at Wan faktisk hadde bommet for en gangs skyld så gjør han det det uventede og tar en vri jeg ikke kan huske å ha opplevd fra denne kanten tidligere. Filmen skifter fullstendig retning og det som var en atmosfærisk thriller eksploderer i en blodig splatterfest så inni evigheten spinnvill at jeg for første gang på mange år skreik ut i vill forvirring “wtf????” mens gliset bredte seg og latteren runget godt mellom veggene. 



Hva annet kan man gjøre når en regissør bestemmer seg for å ta det helt ut og enda litt til mens han lar seg inspirere av sine egne favorittfilmer så vel som sine egne høydepunkter? Den siste halvdelen av filmen er som en surrealistisk blanding mellom det drøyt overdrevne fra hans egen Fast and furious 7, det nervemaltrakterende fra hans Saw og Insidious, det stilistiske fra mer kunstneriske martial arts filmer og naturligvis fullstendig gjennomført over-thhe-top-action som drar tankene tilbake til John Woo så vel som Michael Bay.

Om det fungerer? Gjett om for det som fort kunne ha blitt bare kaos blir i stedet servert med en så stødig filmatisk hånd at det hele er noe nært begrepet filmkunst. Gitt at man ikke rynker for mye på nesegrevet av blod, splatter, horror og annen fornøyelig dævelskap for da er Malignant hva mareritt og psykologtimer stammer fra.

I en hverdag hvor for-mange-på-dusinet-filmer preger filmscenen har Malignant dessverre kommet litt i skyggen av andre mer mainstreamfilmer, men når alt kommer til alt så er egentlig Malignant noe av det friskeste, mest utagerende og rett og slett batshit crazy som har kommet på mange år fra denne sjangeren!

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy