Hjem FilmFilmanmeldelser Memory (2022) – Neeson’sk popkornfest!

Memory (2022) – Neeson’sk popkornfest!

av Rune Fredstad

Smak litt på denne. Liam Neeson er mannen som ble nominert til Oscar for rollen i Schindler’s List og ga oss actionbautan Taken. Han er også mannen som har spilt i storfilmer som Gangs of New York og Batman Begins. De siste årene har imidlertid vært preget av generiske seksogtredvepådusinet-actionfilmer godt plassert i den filmatiske grøfta. Med Memory tar han rennafart i riktig retning, men vil noen egentlig huske det?

memory

Denne gangen spiller han leiemorderen Alex Lewis som nå ser karrieren nærme seg slutten takket være alzheimer. Et siste oppdrag skal imidlertid snu opp ned på alt når han blir hyret til å ta livet av en 13 år gammel jente som blir leid ut av sin far til mektige menn, nekter og ender opp med å bli jaktet på av byens kriminelle maktelite, politiet og andre som ønsker han en unaturlig tidlig død. 

At dette høres ut som en Taken nr 18 får nå så være. Dette er Neeson på sitt mest Neeson’ske. Du vet, vår helt som har mistet noen som betyr noe, han har noen helt spesielle egenskaper og går naturligvis til krig mot noen. Nøyaktig hvem han bryr seg om, hvorfor han har disse egenskapene eller hvem som har gjort hva i mot han er gjerne underordnet; vi vil se Neeson få sin hevn mens vi knasker popcorn. 

Hadde nå bare manusforfatter Dario Scardapane og regissør Martin Campbell (Goldeneye og Casino Royale) vist antydning til baller og blitt enige om hva de egentlig ønsker å servere her så hadde det hjulpet for Memory spriker i alle tenkelige og utenkelig retninger der den slentrer avgårde langs sin egen vinglete sti.

For Memory er – ironisk sett – actionfilmen som er best når den ikke byr på action. Misforstå meg rett for Campbell har fortsatt en viss ide om hvordan action skal skapes, men disse scenene er noe av det tammeste han har disket opp med på lenge. De er ikke spennende, de er ikke storslagne, de er ikke imponerende; men de har Neeson! Og Monica Bellucci, Guy Pearce og Ray Stevenson som alltid stjeler enhver scene de er med!

memory

Det er imidlertid når Campbell ikke tvinger på oss amputerte actionscener at Memory viser sin sporadiske styrke. Neeson gjør en formidabel jobb – manuset tatt i betraktning – med å portrettere en fyr med Alzheimer. At disse scenene er altfor sjeldne er naturligvis et skår i gleden. Et annet skår er det at Memory aldri tørr å pushe grensene. Selv kriminelle i denne bransjen fremstår som forsiktige i et forsøk på å ikke støte filmens publikum og resultatet er dessverre det at disse kverkes uten at man egentlig bryr seg selv om man tar seg i å smile hver gang Neeson kvitter seg med de.

Topp så det hele med en sluttscene som – helt ut av det blå – ikke bare forandrer hele filmen og åpner for spørsmålet «hæ? hva fxxn skjedde egentlig nå?«, men også gjør filmen betraktelig mye bedre enn den egentlig er så er Memory’s egen Alzheimer-diagnose komplett.

Det vil imidlertid være et spørsmål som gjenstår og som kan svares på.

Er det verdt å ta turen på kino for å se Memory

Memory er den beste dårlige Neeson-filmen på en god stund og den fortjener ei røslig bøtte med popkorn mens de små grå får seg en velfortjent ferie.

Karakter: 3 av 6

Reklame: Sjekk ut Film og Serieuniverset (facebook)

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy