Hjem FilmFilmanmeldelser Obvious Child (2014) – En sjarmerende og troverdig fortelling om et krevende tema

Obvious Child (2014) – En sjarmerende og troverdig fortelling om et krevende tema

av Ole-Kristian Solberg

Donna (Jenny Slate) er i ferd med å ha en vanskelig måned. I løpet av kort tid mister hun jobben. Kjæresten hennes dumper henne etter å ha fortalt han har vært utro i lang tid. Mens hun drukner sorgen sin med alkohol, møter hun Max (Jake Lacy). De har en kveld med midlertidig lidenskap sammen. Noen uker senere finner Donna ut at hun er gravid. Noe som aldeles ikke passer inn i livsplanen hennes akkurat i det øyeblikket. Så blir spørsmålet, hva gjør man videre?

Dette er tematikken filmen Obvious Child er interessert i å fokusere på. Man kunne lett tenkt seg at spørsmålet blir hvorvidt hun skal beholde barnet eller ikke, men Donna lander raskt på at hun ønsker å ta abort. Det som derfor blir det sentrale spørsmålet er hvordan Donna kan leve videre med dette valget. Dette er et interessant valg av manusforfatter og regissør Gillian Robespierre. Filmen kunne enkelt handlet om vanskeligheten rundt dette valget, og hvordan forskjellige mennesker i Donnas liv har forskjellige meninger rundt dette spørsmålet. Filmen er derimot ikke interessert i den debatten. Det vi får istedenfor er en ærlig, autentisk og til tider sjarmerende vurdering av følgene som kommer med valget. 

Donna spør eksempelvis Nellie (Gaby Hoffman), en nær venn som har tatt abort tidligere, om hun tenker på barnet som kunne ha vært. Nellie svarer at hun gjør det i blant, og at hun ofte blir trist når hun tenker på hva som kunne ha vært. Denne typen scener gir filmen en troverdighet som tematikken forlanger. Filmen er ikke ute etter å politisere abortdebatten (med unntak av noen stikk her og der). Den er heller interessert i å gi innblikk i hvordan prosessen kan oppleves for en kvinne som blir satt i den situasjonen. 

Stjernen i det hele er Jenny Slate. Hun gir Donna en sjarm og troverdighet som gjør det lett å føle empati for de følelsene hun går igjennom. Det er ikke alt med Donna alle vil like, men det er også noe som gir karakteren en styrke. At hun ikke er en glattpolert perfekt skapning spyttet ut på papiret. At hun faktisk er en ekte person gjør det enklere å sette seg inn i det som skjer. 

Det samme kan ikke sies om Max. Med den nevnte tematikken rundt abort, så er et sentralt spørsmål i filmen hvorvidt Donna skal fortelle Max at hun er gravid eller ikke. Spesielt fordi hun allerede har bestemt seg for å ta abort, så sliter Donna lenge med hvordan hun eventuelt skal fortelle dette til Max. Forholdet mellom dem utvikler seg litt utover i filmen, men vi får ikke vite så mye om Max. Vi får vite litt grunnleggende ting, men vi vet ikke hvordan han faktisk vil forholde seg til dette. Vi får bare vite ting som påvirker hvordan Donna tror han vil forholde seg til det. Vi får vite at han er kristen og at han ønsker en familie. Dette får Donna til å tro at han vil reagere negativt, noe som gjør valget enda vanskeligere. 

Filmen hadde derimot tjent på å gi Max en litt bedre utviklet personlighet. Gi oss noe å gripe tak i når det kommer til denne karakteren. Filmen venter også mer mot slutten med å faktisk løse denne konflikten, men det virker ikke som et så engasjerende spørsmål å holde seg på. Det er andre aspekter med Donna som hadde vært mer interessante for seeren. Hun venter eksempelvis lenge med å fortelle moren sin fordi de har et dårlig forhold, men sier det aldri til faren sin selv om de har et godt forhold. Dette kunne vært et interessant forhold å se nærmere på. Donna bestemmer seg også raskt for at hun vil ha en abort, men noe seerne kanskje hadde vært tjent med er en slags redegjørelse for hvorfor. Er det på grunn av den tidligere nevnte livssituasjonen eller er det eksempelvis det at hun ikke ønsker å få barn i det hele tatt? Seeren blir nødt til å fylle inn svaret selv, men man kunne fint gitt et mer utfyllende svar uten å miste fokus på det filmen faktisk ønsker å se på. 

Gitt situasjonen i USA den siste tiden kan dette virke som en kontroversiell film, men det virker ikke som at det var hensikten når filmen ble laget i 2014. Det virker mer som at de ville fortelle en historie om en kvinne som velger å ta abort på en troverdig måte. På den fronten så må man si at filmen lykkes i målet sitt. Obvious Child er en film fylt med sjarm og følelser. Det er ting den kunne gjort annerledes for å kanskje få mer ut av konseptet sitt, men det vi faktisk får servert er uansett engasjerende. Slate viser hvor talentfull hun faktisk er som skuespiller, og Robespierre viser en god forståelse for hvordan man kan takle et krevende tema på en god måte. Helhetlig må man si at dette er en god film med noen skjønnhetsflekker her og der. 

Karakter: 5 av 6

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy