Hjem Film Old (2021) – Shyamalan’s revansje som vrenger både magen og de små grå

Old (2021) – Shyamalan’s revansje som vrenger både magen og de små grå

av Rune Fredstad

Det å sette på en film signert M. Night Shyamalan er litt som å ta på seg en hette og spille russisk rulett uten å vite hvor mange kuler som befinner seg i en revolver holdt av en person man ikke vet om befinner seg i samme rom eller ikke. Det kan bli mesterlig som The Sixth Sense. Det kan bli flaut dårlig som The Happening. Og det kan bli så elendig at det gjør vondt som The Last Airbender. Old på sin side er filmen som enten blir hyllet eller slaktet. Selv aner jeg ikke, men jeg håper å ha svaret når omtalen er ferdig skrevet. 

Utgangspunktet denne gangen er en tilsynelatende straight forward historie hvor Gael Garcia Bernal og Vicky Krieps spiller rollene som Guy og Prisca, et middelaldrende ektepar på vei til å gå fra hverandre samtidig som de prøver å skjule det hele for barna, seks år gamle Trent spilt av Nolan River og 11 år gamle Maddox spilt av Alexa Swinton. Den idylliske strandturen får seg fort en knekk når de må dele dagen med rapperen Mid-Sized Sedan ( Aaron Pierre), den litt i overkant selvgode kirurgen Charles (Rufus Sewell), hans trophy wife Chrystal (Abbey Lee), førstnevntes aldrende mor Agnes (Kathleen Chalfant) og datter Kara (Kyle Bailey). I tillegg får de selskap av sykepleieren Jarin (Ken Leung) og hans utkårede Patrica (Nikki Amuka-Bird) som lider av epilepsi. Som om det ikke er nok så viser smaken av paradiset seg å ha en horribel ettersmak når de alle begynner å eldes i et dødelig høyt tempo.

Ved første øyekast er Old en film som fremkaller en følelse av “å ja, på’n igjen ja” for det visuelle uttrykket er sært i forhold til hva vi er vant med og karakterene fremstår som enten dårlig skrevne eller dårlig spilte; fritt valg. I Shyamalan’s egen tradisjon tar det ikke mange minuttene før det blir tydelig at det hele er et filmkunstnerisk valg tatt av en regissør som prøver å pushe sine egne så vel som publikummets grenser uten å lykkes helt. Mer om det senere. 

For det er umulig å komme unna det enkle faktum at Old – til tross for sitt noe amatørmessig uttrykk i starten – er en særdeles fornøyelig horrorfilm som foretrekker å sette sine egne premisser fremfor å følge andre. Selv om det er nettopp det den gjør. 

Shyamalan slår seg skamløst blottet for ydmykhet løs med livets gang når han først har muligheten til å skru opp tempoet takket være filmens premiss og kaster sånn sett aldri bort tiden på å overforklare noe. Heller stikk motsatt. For hvor mye hører ikke livet til når alt kommer til alt og når alt dette skal fortelles på under to timer så går det unna. Allikevel har han gjort seg flid med å la enhver liten hendelse representere gjenkjennelige situasjoner ved livet og sparker beinhardt mot alt han selv – så vel som mange av oss andre – synes er feil med måten vi lever på i dag. Utfordringen her er naturligvis at det er umulig å si noe mer uten å avsløre filmens sterkeste kort. 

Mindre utfordrende – men desto mer underholdende – er det hvordan han benytter det audiovisuelle til å filleriste kroppen så vel som nervene selv om det hele holdes kledelig igjen. Horroren er ofte mer snikende og psykologisk enn visuell, men la det ikke være noen tvil om at han også disker opp med sitt nå klassiske “du vil vri deg i sofaen”-øyeblikk slik han gjerne har for vane å gjøre.

Samtidig er han langt mer leken med bruk av kameravinkler og lyd enn hva han har vært på lenge. Mange vil se på det som lettere forvirrende, noen vil bli småkvalme i visse rotete scener, og noen vil garantert reagere på den tidvis frenetiske klippingen. Det hører liksom med i en film fra denne kanten. 

Men i motsetning til mange av sine tidligere filmer klarer han denne gangen å sy sammen filmen i en slutt som til tross for å være langt fra perfekt, faktisk fungerer. I samme stil som resten av filmen er den kjapp, enkel, effektiv og greit oppsummerende der den er forfriskende samfunnskritisk så vel som satirisk.

Allikevel er det ikke til å legge skjul på at Shyamalan  har sine kjepphester som han rir inn i solnedgangen gang på gang på gang til i alle fall undertegnedes enorme irritasjon. En ting er dette med å lage noe unikt og bare gønne på, men noe annet er det å miste tråden underveis. Det blir dessverre for mye hastverk på noen få områder, løse tråder som ikke samles og ikke minst små feil sett i forhold til filmens egne premisser. Samtidig makter Old aldri å løsrive seg fra det enkle faktum at vi egentlig har sett det før. Mer enn en gang. Kanskje ikke like originalt og lekkert gjennomført som her, men du vinner ingen pris for å gjette løsningen etter fem minutter. Ei heller for å tenke at “ja, det her så jeg jo i…”.

Om jeg har selv har blitt noe klokere siden jeg begynte på omtalen? Neppe og det tror jeg ikke Shyamalan ble når han leverte fra seg den ferdige utgaven heller. Den har akkurat nok snodige feil til at man kan irritere seg over dette samtidig som at den er akkurat så original og uhyre effektiv til at man blir sittende å kose seg omtrent glugg ihæl i lange strekk om gangen. Jeg vil – med viten om at jeg kommer til å få høre dette – driste meg til følgende konklusjon:

Old er i undertegnedes øyne Shyamalan’s desidert beste film siden The Sixth Sense! Den har overraskelsene, den er et kroneksempel på hvorfor vi bruker mye penger på et godt anlegg i stua, den har scener som får en til å vri en i sofaen og den er fantastisk effektiv. Skjønnhetsfeilene er irritable, men aldri ødeleggende. De er bare umulige å overse, men for all del; om Shyamalan’s Old er hans måte å finne seg selv på så er det bare å glede seg til hans fremtidige produksjoner for denne filmen er faktisk verdt å sjekke ut. 

Legg igjen en kommentar

* By using this form you agree with the storage and handling of your data by this website.

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy