Som musikkelsker i dagens samfunn er det lett å utvikle en smak diktert av de store radiokanalene, platebransjens eget pr-maskineri og ikke minst ens egne venners smak som gjennomsyrer spotify og facebook. For oss konsertfotografer har det også lett for å bli konserter med store og kjente artister for tross alt er det disse konsertene som blir markedsført i alle mulige kanaler, men i februar 2013 fikk jeg meg en overraskelse av de sjeldne. En bekjent i bransjen lurte på om jeg hadde lyst til å dekke releasekonserten til en gitarist kalt Phillie og jeg tenkte naturligvis «hvorfor ikke«. Da fikk jeg meg en bytur, knipset noen bilder og sikkert tatt en kald en. På toget hjem satt imidlertid jeg og han jeg hadde med meg med haka nede på knæra og stilte oss følgende spørsmål: hvorfor i huleste heite har ikke tørrpinnene i f.eks. VG anmeldt plata? . Dette var jo fett som fxn!
Som en ung utgave av Slash er Phillie gitaristen som med hjelp av et kobbel forskjellige vokalister disket opp med et meget godt album og en absolutt fantastisk konsert for selv om låtene i seg selv ikke var direkte revolusjonerende så var de så gode at festet seg skrotten og fremføringen var absolutt upåklagelig. Når Phillie nå skulle gjeste Muddys i Spydeberg lå imidlertid alt til rette for en nedtur. Fremfor dette kobbelet med vokalister hadde han «kun» Vilde Lie på vokal og hvordan ville egentlig hun takle låter som egentlig tilhører mannlige vokalister? Hvordan ville dette rocketoget oppføre seg på en liten scene med rævva lys for det skjer jo at artister yter i forhold til omgivelsene og ville det være mulig å knipse dette på en god måte?
Det er naturligvis ikke normalt å være så skeptisk i forkant men dette var en spesiell kveld så la oss få ett par ting på det reine først som sist: til tross for at den tekniske delen fungerte «akkurat godt nok» så var det ikke i nærheten av å være nok til denne typen rockeband hvor energien, spillegleden og rockefaktoren er så skyhøy. Resultatet var at mye av den blodfeite rockeeimen som gjennomsyrte produksjonen både på John Dee og på platen fikk seg en knekk men heldigvis er ikke verken Phillie eller hans The Cruel Faces av typen «detta gidder vi ikke«!
I det gjengen gikk på scena ble det tydelig at disse ungdommene er sultne som få og at de elsker hva de driver med. Det å se Phillie behandle gitaren med en kjærlighet så diabolsk at gitaren fremsto som ei elskerinne sendt rett ut av helvetet, Jostein Ratama dundre løs på trommene med en fandenivoldsk rytmeteft, Marcus Pedersen traktere bassgitaren som tidenes leiketøy mens han slo seg fullstendig løs på scena og Birger Furulund få rytmegitaren til å gnistre fremkalte frysninger hos undertegnede og jeg så også publikummere som i utgangspunktet var skeptiske trampe taktfast mens låtene smalt ut av høytalerne og når førstealbummets tittelspor «Love With Fear» avsluttet konserten var lykkerusen komplett.
Nå hører det naturligvis med til historien at det er få rockeband som er komplette uten en vokalist og i utgangspunktet hadde unge Vilde Lie en tung jobb foran seg for det å overta vokalen fra en stor mengde andre vokalister hvor flertallet er mannfolk er slettes ingen enkel oppgave og ser man bort fra at det er ingen i bransjen som faktisk kan matche Depui’s stemme på Skin’n Bones så var det en sann fryd å se Lie ta scenen denne kvelden. På John Dee i februar leverte hun en forrykende forestilling og hun hadde tydeligvis ingen planer om å slappe av på lille Muddys for Lie har denne ekstreme vokalen det er umulig å forholde seg likegyldig til; hun har denne fandenivoldskheten som får tankene til å vandre til Taylor Momsen fra The Pretty Reckless. Viktigst av alt er imidlertid ikke verken Vilde Lie eller Phillie, men heller hele bandets samspill hvor ingen er viktigere enn andre og denne kjemien fikk samtlige til å gi alt!
For de som forventet en festivalopplevelse ble nok denne kvelden en skuffelse men for oss som tok kvelden for hva den var så var dette en gjennomført suksess for dette var definitivt ikke ment som en festivalkveld; dette var en rockekveld av den gammeldagse typen hvor lyset var labert, lydbildet var beinhardt og trøkket i baren var upåklageligmens Phillie og The Cruel Faces briljerte. De ga blanke fxxn i at dette ikke var John Dee og serverte en så rå konsert som scenen tillot de. Ironisk sett var det partier av konserten som hadde så mye trøkk og energi at anlegget samt ett par publikummere ikke taklet det !! Etter å ha hørt de nå 2 ganger i 2013 har jeg strengt tatt bare en ting å si: har du en mulighet til å oppleve de live så gjør det om så være seg på en liten og dyster rockeklubb eller en større scene som John Dee; dette er moderne men klassisk klubbrock med et småkommersielt preg servert av et knippe unge, sultne og uhyre dyktige artister jeg virkelig håper vi får se mer av i årene som kommer!
Les mer om: Phillie
BONUS
