Hjem FilmFilmanmeldelser Predator 2 (1990) – Fra dødsdømt til elsket

Predator 2 (1990) – Fra dødsdømt til elsket

av Rune Fredstad

Predator 2 kunne rett og slett ikke lykkes. Borte var Arnold Schwarzenegger og resten av biceps-stjernene. Borte var John McTiernan bak kameraet. Borte var jungelen og overraskelsesmomentet. Hvis de laget en kopi så ville filmen bli dømt. Hvis de prøvde på noe nytt så ville filmen bli dømt. Filmen ble dømt. I alle fall av de fleste. Når dette skrives var dette over 30 år siden og mye har forandret seg.

I et forsøk på å unngå blåkopiering har handlingen blitt flyttet ut av jungelen og inn i Los Angeles hvor gatene er i ferd med å rives i fillebiter av rivaliserende narkogjenger. Likene hoper seg opp mens politiet står maktesløse tilbake og media fråtser i bloddryppende overskrifter. Overskrifter som fort tar en enda blodigere vending når en usynlig jeger melder sin ankomst og setter i gang sin egen krig hvor det kvitter hvilken side av loven man står på; alle skal dø!

Om dette valget om å flytte Predator ut av jungelen var et vellykket ett eller ikke vil nok de fleste kunne diskutere til krampa tar oss. Selv er jeg sjeleglad for at de tok sjansen, men jeg er også glad for at det ble med det ene forsøket. 

På den negative siden ryker mye av den snikende uhyggen som gjennomsyret originalen, men til gjengjeld er jeg også villig til å påstå at man også på den negative siden kan sette følgende påstand: dette lyktes så godt at det vil være håpløst å prøve å gjøre det på nytt. 



La meg prøve å forklare denne selvmotsigelsen.

Hvor originalen handlet om actionstjernene med Arnold i føringen så er Predator 2 oppfølgeren hvor fokuset flyttes over på selve konseptet. Der hvor originalen var en litt lettere affære med glimt i øyet i enhver scenen så er Predator 2 filmen hvor fokuset ligger på det mørkere, mer alvorlige og rett og slett jævelige. Om selve Predator var en kul skapning i eneren så får vi her et langt mer brutalt og fandenivoldsk portrett av denne jegeren fra det ytre rom. 

Her blir volden skrudd opp til 11 og regissør Stephen Hopkins gikk all inn for å lage en mer horror-fokusert actionfilm denne gangen. Lyspunktene er få, om noen, og det legges aldri noe i mellom når volden skal vises. Scenen på t-banen er for eksempel en maktdemonstrasjon i hvordan visuell uhygge kan serveres uten at det tipper over i det parodiske



Samtidig kan det lett argumenteres for at voldsscenene – til tross for å ikke by på det berømte glimtet i øyet – fortsatt er så herlig 80/90-tall at man allikevel blir sittende og glise over nostalgien som gjennomsyrer hele denne actionfylte filmen.

For vær du sikker; selv originalen hadde pustepauser. Det har ikke denne. Hopkins gjør en formidabel jobb med å holde tempoet oppe og Predator 2 er strengt tatt en ganske så intens affære som ikke lar seeren puste lettet ut før rulleteksten kommer. 

Skuespillerne som får æren av å, vel, ofres for fote reflekterer overgangen fra 80-tallets muskelbunter til 90-tallets mer moderne helter hvor muskler var underordnet. Danny Glover gjør en mer enn godkjent innsats i rollen som Løytnant Mike Harrigan som må gå noen runder med Predator og rundt han gjør skuespillere som Ruben Blades, Maria Conchita Alonso, Robert Davi og Adam Baldwin en mer enn godkjent jobb med sine rollefigurer. 

Høydepunktene kommer imidlertid form av Bill Paxton, Kent McCord, Henry Kingi og Calvin Lockhart som stjeler enhver scene de mer i. Det samme må naturligvis sies om Gary Busey som allerede var på toppen av sin karriere og varter opp med en beint herlig anti-helt-rolletolkning. 

Men som sagt; det er få som overlever en Predator-film…



Så, hva står man egentlig igjen med 30 år etter at filmen hadde premiere? Eller kanskje enda lenger avhengig av når disse ordene leses.

Jeg står faktisk for den samme påstanden jeg kom med for ca 30 år siden; Predator 2 er en forbasket rå actionhorror-film som går ut i hundreogsnørrogførti, holder koken til siste scene og varter opp med en lang rekke dødsråe og uforglemmelige scener i mellomtida. Den eneste årsaken til at den har blitt snakket ned på i alle år er den eminente originalen som neppe noen gang til overgås. Synd egentlig for Predator 2 er og forblir en knakende god film som egentlig ikke står så ille mye tilbake for originalen. Den er bare litt annerledes, litt mer brutalt, litt mørkere og skammelig undervurdert.

Karakter: 5 av 6

Tilgjengelig på: Disney+

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy