Hjem FilmFilmanmeldelser Predators (2010) – Nesten litt for blodig sjarmerende!

Predators (2010) – Nesten litt for blodig sjarmerende!

av Rune Fredstad

Når man først snakker om filmer som bare måtte komme så kommer denne høyt på listen. Predator 1 er fortsatt tidløs, Predator 2 er fortsatt sabla bra, AvP er fortsatt søppel og at noen tørte å lage flere Predator-filmer etter fornærmelsen AvP:R er for meg et mysterium, men jeg er glad de gjorde det for Predators er filmen vi trengte på det tidspunktet og som vi fortsatt bør være takknemlige for at vi fikk.

At motivasjonen var å reise rovdyret hersket det aldri noen tvil her og de to manusforfatterne Alex Litvak og Michael Finch gjør alt – og da mener jeg ALT – i sin makt for å tekkes fansen igjen. Bare høre på dette utgangspunktet. 

En gruppe elitesoldater av den kriminelle sorten våkner opp i fritt fall mot en ukjent planet. Heldigvis droppes det også nok av våpen som kommer godt med når de innser at de blir jaktet på av en usynlige fiende i jungelen. 

På papiret en skamløs kopi, men i realiteten så mye mer takket være regissør Nimród Antal og et skuespillerensemble som fremkaller smilet så lenge de har muligheten.

Med jungelen som bakteppe gjør Antal alt i sin makt for å gjenskape den lunefulle og klaustrofobiske følelsen fra Predator og lykkes akkurat passelig godt nok til at det fungerer. 

Karakterene kan med enkelthet kalles for kopier fra originalen. Bare velg en og du har den i originalen. Hver og en. 



For å toppe det hele så bugner også Predators over med scener som er hentet direkte fra originalen samtidig som Predators også naturligvis er spekket med andre små detaljer fra originalen. Mini-kanonen? Check. De samme one-linere? check. Drapsscener som er i overkant like? Så absolutt check. Og slik går nå dagan. 

Predators største styrke er dens forståelse av hva den faktisk er og det legges aldri skjul på at dette er et 100% gjennomført fan-frieri like skamløst som det er kjærkomment etter de to bare skammelige AvP-filmene. 

Denne gangen sitter actionscenene akkurat som de skal, karakterene blir slaktet ned med et glimt i øyet og tempoet er høyt nok til at det aldri blir kjedelig. Legg også på nok av blod og faenskap så er ikke det så verst. Heller tvert om. 



Det som imidlertid virkelig gjør filmen er skuespillerne som får æren av å blåkopiere gjengen fra originalen. 

Adrien Brody skyter i filler enhver tvil om at han har noe i en actionfilm å gjøre, Laurence Fishburne er så eksentrisk som bare han være, Topher Grace er en kødd, Alice Braga har større nøtter enn mange mannlige skuespillere, Walton Goggins er som alltid et fantastisk herlig sjarmerende og psykopatisk rasshøl, Oleg Taktarov er Blaine (med bare en smule mindre baller!, Danny Trejo trenger ikke å gjøre annet enn å være Danny Trejo, Louis Ozawa er cool som få og Mahershala Ali var på dette tidspunktet en ukjent fyr som snart skulle få sitt store gjennombrudd. 

Selvironien til denne gjengen er for det meste upåklagelig og som filmen selv så legger de aldri skjul på hva de faktisk driver med. Slikt fremkaller smilet hos en Predator-fan som hadde mistet troen, håpet og litt av forstanden av etter AvP:R!



At det er et fan-friere legger heller Predatorene skjul på. I flertall. Ikke bare får vi den klassiske varianten, men vi får også en Berserker og en Sporfinner. Samtlige er de på nivået til originalens og oppfølgerens. Samtlige får de AvP-variantene til å fremstå som elendig cosplay på barneskolenivå. Samtlige har de sine karaktertrekk og stikkordet er “BRUTALT!. Ett par av scenene er helt ubetalelige! Fun fact: en av de spilles av legenden Derek Mears!

Med tanke på alt dette så er det muligens på sin plass å stille ett spørsmål om filmen også skyter seg selv litt i leggen fordi at den i sitt forsøk på å blidgjøre fansen også mister litt av sin egen identitet. Selv ser jeg ikke poenget for Predators er et heidundrande fan-frieri som gir oss absolutt alt vi ønsker oss uten å legge skjul på hvor skamløst det er. Resultatet er ca 100 minutter med blodig brutal underholdning som får smilet til å bre seg mens karakterer dør, kroppsdeler kappes av og nostalgien gjennomsyrer enhver scene. Hva mer trenger man egentlig fra en Predator-film?!

Karakter: 5 av 6

Tilgjengelig på: Disney+

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy