Hjem Film Puppet Master: The Littlest Reich (2018) – Vi leker ikke med nazidukker gjør vi vel?

Puppet Master: The Littlest Reich (2018) – Vi leker ikke med nazidukker gjør vi vel?

av Rune Fredstad

En jøde, en sigøyner og ei lesbisk dame går inn på et hotell… Det høres ut som starten på en i overkant smakløs vits og kan så saktens oppsummere dette kapitlet i sagaen om Puppet Master. For det skjer sånn med jevne mellomrom at man kommer over filmer som er såpass på kanten at de får en til lure på tilregneligheten hos de som laget den.

The Littlest Reich er en soft reboot av den klassiske slasher-serien Puppet Master og lar oss bli bedre kjent med Edgard Easton hvis liv har tatt en heller kjedelig retning. Kona har forlatt han, hans jobb som selger og tegneserietegner i den lokale tegneseriersjappa går ikke hjem hos noen og psyken har ikke vært helt i vater siden broren døde på mystisk vis for en årrekke siden. Lykken skal imidlertid snu når han finner en sjelden dukke, får seg ei dame, og drar på en auksjon hvor alt ligger til rette for at dukken skal gjøre han rik. Når dukken plutselig forsvinner, forvandles hotellet til et helvetes slaktehus drevet av en gruppe blodtørstige dukker skapt av en nazist med en usunn forkjærlighet for dukker, drap og det okkulte. 

Den siste setningen der satt langt inne. Det er faktisk lov til å lure på hva man driver med når man i en alder av nesten 40 blir nødt til å skrive om en film om dukker.

Å kalle PMTLT for en soft reboot er i seg selv en heller tvilsom bestlutning siden filmen bygger videre på en allerede etablert mytologi, men så er den også så brutalt dårlig skrevet at man like gjerne kan se den uten å ha hørt om de tidligere filmene i serien. Det gir strengt tatt ikke mening åkke som hva man har eller ikke har sett. 

Men for all del; det er en slags historie her og dens åpenbare funksjon er å legge til rette for at et par regissører kan få utløp for sin smått tvilsomme kreativitet. Selv vil jeg nok heller kalle det for reinspikka galskap og det i seg selv kunne ha vært underholdende. Hadde det nå bare ikke vært for at alt – og da mener jeg absolutt hver minste ting – er så dørgende kjedelig presentert.

På en annen side er den tidvis imponerende takket være de to regissørene Sonny Laguna og Tommy Wiklund’s valg om å utelukkende bruke praktiske effekter fremfor CGI. Om det er en fordel for alle i publikummet er nok oppe for diskusjon for de her dukkene? De serverer oss halvannen time med blod, innvoller i fleng, fantasifulle drap, ett par pupper og et mannlig kjønnsorgan, mer innvoller, og nok gørre til at sarte sjeler komme til å vrenge seg i rein avsky.

Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg ble imponert over hvor godt gjennomført det var rent praktisk, men så igjen manglet humoren. Filmen tar seg selv for forbanna selvhøytidelig med tanke på hvor corny konseptet er. Bare tenk hvor mye moro man kunne hatt det med en gruppe morderiske nazidukker om man hadde turt å tøye strikken enda litt lenger og ikke vært nervøs for å få de politisk korrekte på nakken. 

På en annen side resulterer det tafatte manuset i det minste i at rollen som filmens helt ikke byr på nevneverdige utfordringer for Thomas Lennon som fremstår som handlingslammet, lei jobben som skuespiller og en smule kastrert (eller eventuelt lobotomert). Heldigvis har produksjonen på en eller annen uforståelig måte maktet å hente inn en karakterskuespiller som Michael Parè som åpenbart har hatt det fornøyelig på jobb og i alle fall makter å fremkalle smilet hos publikummet ved en og annen sjelden anledning. Nostalgisk er det også å se de to sjangerikonene Barbara Crampton (red.anm: mange husker nok hun fra en viss scene i From Beyond) og selveste Udo Kier slå seg løs med denne blodige suppa av et manus. Deres ekstreme overspill passer sjangeren som innvoller på en slaktekrok og gjør i alle fall noen scener tilnærmet severdige. 

Puppet Master: The Littlest Reich vil nok finne sine fans for som en sjangerfilm så byr den på akkurat nok innvoller og gørre til at den vil forsvare sin egen eksistens. Selv tok jeg meg i å vurdere å ta frem støvsugeren ved jevne mellomrom.

puppet master

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy