Hjem Film Red Notice (2021) – Tre stjerner for askebøtta

Red Notice (2021) – Tre stjerner for askebøtta

av Rune Fredstad

Hva får du når du blar opp over 200 millioner dollar, ansetter tre av verdas største stjerner og lar de få reise verda rundt? Overraskende lite skulle det fort vise seg for Red Notice er filmen som egentlig ikke ble laget. 

Utgangspunktet for dette prosjektet er et sammensurium av et manus skrevet av Rawson Marshall Thurber som i et akutt tilfelle av “fxxn, jeg har takket ja til å skrive manus, men vetta søttern hva jeg skal skrive om” har valgt å rappe det han kan fra så mange kjente filmer som mulig. Premisset er på papiret sånn sett mer enn innafor for hvem elsker ikke et storslagent, humoristisk og actionfylt eventyr bygget rundt tre tyver som skal utføre det ultimate brekket mens spørsmålet om hvem som lurer hvem henger over filmen?

I dette tilfellet er svaret: skuespillerne, de ansvarlige for actionscenene, de ansvarlige for CGI’en, de ansvarlige for lyden og mest trolig alle andre som er var ute etter raske penger til husleia. 

Utgangspunktet er imidlertid ikke helsvart. Til tross for å være søkt tegnes det opp en ramme som tar tankene tilbake til James Bond så vel som Indiana Jones der hvor jakten på det uoppnåelige tar oss med inn i en luksuriøs verden med fine kulisser som dessverre aldri blir utnyttet. 

Til gjengjeld prøver Thurber å rekke over mest mulig på kortest mulig tid til tross for en spilletid på over to timer og resultatet er mer usammenhengende enn blabberet til konspirasjonsteoritserende nettroll på sosiale medier. For vær du sikker; her vil du får servert scener som ikke henger sammen, hull i plottet større enn de i forklaringene til dopingdømte idrettsutøvere og motsigelser større enn de man finner i de gjengse valgløfter. Dette verken skal være eller er det tenkende publikummets film. 

Ansvaret er derfor lagt utelukkende på skuldrene til trekløveret The Rock, Ryan Reynolds og Gal Gadot som får gleden av heve noen av tidenes feteste lønnsjekker uten å gjøre så mye for det. The Rock har blitt en fanebærer for hjernedød og gjennomført guilty pleasure de siste årene der han har skapt, vel,  seg selv, men i motsetning til tidligere forsøk går han her på en autopilot som får “statist nr 1234” til å fremstå som en stjerne i forhold. Ryan Reynolds på sin side vil for alltid være Deadpool og har også gjort stor suksess i diverse andre filmer ved å være seg selv, men i Red Notice gir han et inntrykk av å lese manuset fra ei blokk med post it lapper. Det er kanskje stygt å si det, men noe mer uinspirert, kaldt og personlighetsløst hører det heldigvis med til sjeldenhetene at man får servert. Det eneste lyspunktet i dette mørket er Gal Gadot som gjør sin entre på skyhøye hæler fra Louboutin og gir filmen et snev av den elegante, luksuriøse og dekadente stilen den så desperat prøver å servere. I tillegg makter hun å holde  koken filmen igjennom. Med en rolle som gir hun minimalt å spille på så gir hun i alle fall et inntrykk av at hun har forstått at det er fullstendig tullball og benytter sjansen til å ha det litt moro underveis. Det at det finnes absolutt null kjemi mellom de tre naturligvis en annen utfordring ingen av de klarer å komme seg rundt.

Så langt så irriterende skuffende, flaut og platt. 

Mang en stump har imidlertid vært reddet ved hjelp av heseblesende action og fantasifulle stunts. Red Notice på sin side har valgt en noe annerledes innfallsvinkel: her skal ingen imponeres! Plaffes det med mitraljøser skal naturligvis ingen skades. Slåsskamper som maltrakterer fysiske lover? Ingen blir skadet. Actionscenene? Alle må naturligvis lære faget, men det kan så saktens diskuteres om det var en god ide å kun ansette koreografer som ikke er ferdig på skolen og som tenker at det er litt leit om noen faktisk får vondt så hvorfor ikke spille det trygt. Og lyden som i alle fall kunne ha fremkalt et lite smil i hjemmekinoen? I denne ligaen forventes det et lydbilde som endevender hjemmekinoen. Ikke et lydbilde så flatt og kjedelig at det minner mer om noe på NRK Super. 

Når rulleteksten endelig rullet over skjermen satt jeg igjen med en tomhet som fort ble fylt med spørsmål etter spørsmål som alle kunne oppsummeres i ett: Hvordan kan det være mulig å punge ut over 2 milliarder på en film uten å stille krav? svaret er dessverre enkelt:  hvor filmer laget for kino MÅ trekke publikummet har streamingbransjen helt andre strenger å spille på og kvalitet står gjerne i siste rekke så lenge de kan trekke abonnenter. Så en stor takk til Netflix; dere har gitt oss selve definisjonen på alt som er feil med deres egen bransje slik dere selv har definert den og ingen av oss sier opp abonnementet. 

Legg igjen en kommentar

* By using this form you agree with the storage and handling of your data by this website.

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy