Den ungarske filmregissøren Béla Tarr (1955- ) har vært en av de mest særegne europeiske filmregissørene siden slutten av 1980-tallet. Med utgivelsen av Damnation i 1988 skapte han en stil som bla. er blitt sammenlignet med regissører som Andrej Tarkovskij, Ingmar Bergman, Michelangelo Antonioni og Theo Angelopoulos, uten at noen av sammenligningene er helt dekkende. Tidligere hadde Tarrs filmer en mer konvensjonell og sosial-realistisk stil, men fra om med Damnation kom Béla Tarrs filmer til å bli preget av langsomme kamerabevegelser, lange, uavbrutte tagninger og svart-hvite bilder. Det var her Béla Tarrs særegne filmatiske uttrykk oppstår. Filmene gikk fra å ta for seg sosiale problemer til å omhandle mer ontologiske problemer. En viktig bidragsyter til denne endringen er den ungarske forfatteren László Krasznahorkai, som har skrevet manus til samtlige av Tarrs filmer siden 1988. Et annet navn som har preget Tarrs filmer i denne perioden er komponisten og poeten Mihály Víg, som ikke bare har komponert musikken til samtlige av Tarrs filmer i perioden 1984 til 2011, men som også spiller Irimiás, en av hovedrollene i Satantango.
Béla Tarr regisserte fem langfilmer i perioden 1988 til 2011. Nevnte Damnation (1988) ble fulgt opp av Satantango (1994). Mesterverket Werckmeister Harmonies fulgte i 2000, deretter kom The Man from London (2007) og The Turin Horse (2011), sistnevnte vant Sølvbjørnen ved Berlin filmfestival i 2011. Samtlige av disse filmene har fått gode omtaler av filmkritikere, og Béla Tarr er et respektert navn i internasjonale filmkretser. Tarr annonserte at The Turin Horse kom til å bli hans siste langfilm, og de siste årene har Tarr bla. grunnlagt et filminstitutt i Sarajevo, og laget kortfilm om flyktningkrisen i 2015 i samarbeid med Amsterdam Filminstitutt. Han er fra 2018 medlem av The Academy of Motion Picture Arts and Science som deler ut Oscar-prisen.
Satantango er basert på romanen med samme navn av ovenfornevnte László Krasznahorkai, utgitt i 1985. Tarr hadde lyst til å filmatisere romanen i flere år før han endelig fikk muligheten tidlig på 1990-tallet. Som romanen følger filmen livene til en gruppe landsbyboere på den ungarske landsbygda etter at den kollektive gården er blitt nedlagt. Landsbyboerne har solgt alle kuene sine, og to av dem konspirerer om å stjele landsbyens penger og stikke av. De blir observert av en overvektig, brandy-drikkende alkoholiker, som bare omtales som “doktor”. Doktor skriver ned og dokumenterer alt han observerer ut av vinduet sitt. Snart oppstår det et rykte i landsbyen om at Irimiás, en tidligere arbeider i landsbyen, som de trodde var død, er blitt observert utenfor landsbyen og er på vei tilbake.
Filmens struktur er basert på romanens inndeling, begge er inndelt i tolv kapitler, som igjen er basert på tangoens dansesteg. Filmen Satantango er kjent for å være en av filmhistoriens lengste filmer med en spilletid på over syv timer, og som Tarrs andre filmer i denne perioden, består Satantango av tidvis veldig lange tagninger. Flere av dem varer opp mot ti minutter, som er hele lengden på en analog filmrull. Alt i alt har Satantango bare 156 tagninger, noe som er veldig lite for en så lang film. Videre er Satantango filmet i svart-hvitt. Dette valget framhever bla. de mørke, tragiske og nihilistiske aspektene ved filmens tematikk. Etter å ha sett filmen er det vanskelig å forestille seg Satantango i farger.
Filmen har dessuten en veldig fascinerende narrativ struktur. Filmen har en slags kronologisk narratologisk framstilling, dvs. den begynner med starten og beveger seg forholdsvis kronologisk framover, men samtidig er det flere interessante ikke-kronologiske hopp i filmens struktur der vi følger èn persons historie som overlapper med en annen karakters historie. Enkelte scener blir derfor vist mer enn en gang fra forskjellige personers perspektiver. Et eksempel på dette er scenen hvor landsbyboerne forlater landsbyen for godt, som blir vist både fra vertshusvertens og fra landsbyboernes perspektiv. Samtidig har filmen en narrativ sirkelstruktur, dvs. filmen slutter der hvor filmen også begynner. Filmen har dessuten en tredjepersonsforteller som bryter inn til tider. Dette er narratologiske grep som er mer vanlige i skjønnlitteratur enn i film.
Både romanen og filmen har blitt tolket som en allegorisk fremstilling av livet i Ungarn etter andre verdenskrig, men som all god kunst kan begge fortolkes på forskjellige måter, f. eks er det flere mystiske elementer som kanskje ikke helt passer inn i den politiske, allegoriske fortolkningen. Uten å analysere filmen, kan jeg fremheve at Satantango er en filosofisk og samfunnskritisk film som bla. tar for seg mellommenneskelige forhold, etikk, ungarsk historie, autoritære samfunnsstrukturer, fattigdom og hva et slikt samfunn gjør med populasjonen. Med Irimiás sin tilbakekomst manipuleres landsbyboerne inn i en ny situasjon hvor de blir ofre på nytt.
Så hvorfor skal man dedikere over syv timer av livet sitt til å se på en treg ungarsk film i svart-hvitt med stygge mennesker, regn og gjørme på den ungarske landsbygda? Mange vil nok tenke at dette høres gørr kjedelig ut, og for noen vil nok Satantango bli i meste laget. Spesielt hvis man ikke er forberedt på å investere i filmen, og ikke er forberedt på en filmopplevelse utenom det vanlige, for dette er en film som utfordrer filmmediet på en måte som få andre filmer har gjort før. Bare for å ha sagt det; Satantango er alt annet enn kjedelig. Filmen er hypnotisk på en måte som få andre filmer er, det er nærmest umulig å se bort, og en blir totalt oppslukt av universet på skjermen. Tempoet føles naturlig, og filmen blir aldri kjedelig på noen måte. Til og med kuene som går over et gårdstun i åtte minutter er hypnotiske.
Satantango føles aldri som en syv timers film. Tarr kunne ha laget en to timers filmatisering av romanen, som de fleste ville ha gjort, men bestemte seg heller for å lage noe helt annerledes. Tarr lar scenene utspille seg i et naturlig tempo, dvs. slik de ville ha gjort i virkeligheten. Hvis det tar åtte åtte minutter for kuene å gå over gårdsplassen, så er dette tiden det tar. Dette er en annen form for realisme som er veldig uvanlig i filmmediet, en slags tidsmessig hyperrealisme. Dette er med andre ord en film som bryter med alle regler i moderne film. Jeg tviler på at det er mulig å bli mye mer anti-Hollywood enn dette, og det er ment som noe positivt i mine øyne. Dette er nok en av hovedgrunnene til at filmen er så hypnotisk og fascinerende.
Satantango er en opplevelse, en film utenom det vanlige og noe som en ikke ser hver dag. Filmen er hypnotisk, dypt fascinerende, filosofisk interessant og en av de mest grensesprengende filmene noensinne. Undertegnede anbefaler alle som ønsker en unik og annerledes filmopplevelse å dedikere syv timer av livet sitt til den.
Satantango vises med jevne mellomrom på Cinemateket og første mulighet til å se den når dette skrives er den 27. og 28. november 2021 på deres avdeling i Oslo.
