Hjem Anbefalt Saw (2004) – En klassiker for en grunn

Saw (2004) – En klassiker for en grunn

av Ole-Kristian Solberg

Tidlig på 2000-tallet gjennomgikk skrekksjangeren flere ganske radikale endringer. Dette var endringer som fundamentalt sett forandret hva slags filmer fans av skrekk og grøssere ble servert. En av filmseriene som bidro til denne endringen var Saw-filmene. 

Enkelt konsept fylt av kreativitet

I Saw (2004) får publikum servert et forholdsvis enkelt konsept på en kreativ og brutal måte. Vi møter doktoren Lawrence Gordon (Cary Elwes) og fotografen Adam (Leigh Whannell) i det de våkner i et ukjent rom. Foten deres er festet til et metallrør, og den eneste måten å komme seg til frihet er å skjære av foten sin. 

Vi får vite av Gordon at dette må være en av fellene til den notoriske seriemorderen Jigsaw (Tobin Bell). Jigsaw setter ofrene sine i feller hvor de må ofre noe av seg selv for å slippe unna. På denne måten bestemmer ofrene selv om de faktisk ønsker å overleve eller ikke. 

Dette er en ganske fascinerende motivasjon for en seriemorder. Jigsaw blir kjent med ofrene sine og setter dem i feller som tilpasses eventuelle svakheter de har hatt i livet. Tobin Bell gir Jigsaw en karismatisk tilstedeværelse som er viktig for slike karakterer. Man ønsker å lære mer om ham som karakter, og man ønsker på mange måter å se flere feller som han har laget. 

Ikke spør for hvor mange spørsmål

Samtidig som Lawrence og Adam forsøker å komme seg løs, følger vi detektivene Tapp (Danny Glover) og Sing (Ken Leung). De har vært en del av etterforskningen rundt Jigsaw siden begynnelsen, og kommer stadig nærmere en arrestasjon. 

Etter hvert som handlingen utspiller seg så blir vi kjent med Jigsaws tidligere ofre, mulige mistenkte, og motivasjonen til flere av karakterene i filmen. Her sliter filmen ofte med å gi svar som faktisk holder mål. I et tilbakeblikk får vi eksempelvis vite at Sing ble drept i en konfrontasjon med Jigsaw. Måten dødsfallet finner sted på er derimot utrolig frustrerende grunnet enhver fravær av logikk. 

En sen kveld på politistasjonen oppdager Tapp hvor Jigsaw gjemmer seg. Han forteller Sing og de to bestemmer seg for å undersøke. Grunnen vi blir gitt til at de bestemmer seg for å gå alene er at de ikke har en “warrant”; som er en undersøkelsestillatelse. Når de kommer til dette lagerbygget finner de en stakkar plassert i en felle. I det heisen beveger seg bestemmer de seg for å dekke til offeret for å ta Jigsaw “in action”. 

Som en kanskje kan forvente får Jigsaw derfor muligheten til å utløse fella som gjør at detektivene blir satt på bakføttene sine. Jigsaw angriper Tapp som blir alvorlig skadet. Når Jigsaw rømmer følger Sing etter, og blir senere drept av en felle. 

Selv om dette er en god scene på mange måter så gir den null mening når du ser den flere ganger. Hvorfor ville man ikke arrestert Jigsaw i det han gikk av heisen? Argumentet er at man ikke visste hvordan Jigsaw så ut, men man ville jo da hatt en mulig identifikasjon i hvert fall. 

Traileren inneholder noen mulige avsløringer for hva som skjer i filmen

Lavt budsjett og uerfarne ledere

Det er flere lignende ulogiske hendelser i løpet av Saw. Til sammen gjør det at, selv om filmen ofte er engasjerende og ganske spennende, så faller handlingen litt fra hverandre hvis man spør for mange spørsmål. Dette kan nok skyldes det faktum at manusforfatterne James Wan og Leigh Whannell var nokså uerfarne når de lagde denne filmen.

Leigh Whannell hadde skrevet manuset til kortfilmen Saw (2003) som senere ble grunnlaget for denne spillefilmen. Wan på sin side hadde vært med å lage lavbudsjettfilmen Stygian (2000). Denne uerfarenheten forklarer nok også en del av de mindre feilene og litt rare skuespillerprestasjonene man får servert til tider. Regissør James Wan ble senere en godt respektert skrekkregissør, men man ser ofte den manglende erfaringen i regien her. 

Samtidig må det sies at de får mye ut av konseptet sitt med et ganske lavt budsjett. Filmen hadde et nokså beskjedent budsjett på snaut 1.2 millioner dollar. Det var en av de første filmene, sammen med filmer som Paranormal Activity (2007) og The Blair Witch Project (1999) som viste at man kunne lage filmer for småpenger (i Hollywood sammenheng). En modell Blumhouse kom til å tjene seg rike på.

Saw har også en ganske imponerende rollebesetning gitt budsjettet. På toppen av det så er effektene gode og settene virker troverdige. Det er også på disse områdene filmen skinner. Verden karakterene lever i føles møkkete og forferdelig. Dødsscenene klarer å kapre seerne uten alt for mye blod eller gørr. 

En klassiker for en grunn

Den første Saw filmen la grunnlaget for en filmserie som kom til å endre mange av forventningene til skrekkfilmer. Spesielt fra Saw III (2006) og utover ble serien preget av mye gørr, blod, og stadig mer brutale måter å drepe ofrene på. Saw-serien var en av de dominerende fanebærerne for det man ofte kalte “splatter horror”, “torture porn” eller “gore horror”. 

Sammenlignet med det som kommer i senere filmer er Saw ganske beskjeden. Det er blod og gørr her også, men på en mye mindre skala. Man kan også si at det tjener handlingen på en måte som blir litt borte med de senere oppfølgerne. James Wan og Leigh Whannell ga serien en tydelig identitet som andre regissører måtte holde seg innenfor. 

Dette forklarer nok også hvorfor mange anser dette som en av de beste filmene innenfor serien og sjangeren som kom ut av den. Snaut 20 år senere legger man nok bedre merke til svakhetene man ikke så første gangen man så filmen, men til tross for dette så er Saw en klassiker for en grunn. 

Dommen

Saw utnytter et ganske enkelt konsept til å lage en engasjerende, fascinerende og brutal historie. Seriemorderen Jigsaw er interessant å følge, og man vil lære mer om både ham og de andre karakterene i filmen. Manuset til James Wan og Leigh Whannell har en del svakheter, og det samme må sies om regien til James Wan. Til tross for svakhetene så kan man trygt si at filmen byr på en underholdende opplevelse for de som liker skrekkfilmene sine litt blodige. 

Karakter: 5 av 6

Følg Kulturblekka på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy