Hjem FilmFilmanmeldelser Saw III (2006) – Den beste utnyttelsen av konseptet 

Saw III (2006) – Den beste utnyttelsen av konseptet 

av Ole-Kristian Solberg

Etter utgivelsen av Saw II (2005) visste studioet at de hadde en pengemaskin. Det er derfor ikke noe overraskende at Saw III ble utgitt allerede i 2006. Filmen tok serien i en mer brutal retning. Dødsfellene ble mer blodige, kreative og minneverdige. Samtidig fikk historien en mer personlig følelse enn tidligere filmer. 

 Det kan være litt vanskelig å raskt oppsummere hva Saw III handler om fordi det er såpass mange separate historier som finner sted samtidig. En av historiene handler om legen Lynn (Bahar Soomekh) som har blitt kidnappet av Jigsaw (Tobin Bell) for å holde ham i live. En annen historie handler om den sørgende faren Jeff (Angus Macfadyen) som blir satt gjennom en serie med brutale prøvelser for å finne sannheten bak hvem som drepte sønnen hans. 

Den beste utnyttelsen av konseptet 

Det som er tydelig fra begynnelsen av Saw III er at mannskapet bak har utviklet konseptet basert på lærdommene fra Saw og Saw II. Karakterene blir bedre utviklet og manuset holder fokuset på noen få karakterer. Motivasjonen til karakterene blir en sentral del av handlingen. Dette ser vi spesielt med karakteren Jeff. Hans vilje til å tilgi de som bidro til sønnens dødsfall blir en sentral del av filmen. 

Filmen endrer også en sentral del av konseptet fra tidligere filmer. I både Saw og Saw II var det karakterenes egen handling som ville redde livet deres. I Saw III blir livene til de som har bidratt til Jeffs sorg overlatt til en annen person. Her setter man Jeffs personlige sorg opp mot hans etiske og moralske vilje til å la et annet menneske dø. Siden vi kjenner Jeff og det han har gått igjennom, forstår vi også hvor vanskelige valgene kan være. 

Dette er den beste utnyttelsen av konseptet i Saw-serien. Saw fungerte fordi det var originalt og kreativt, men man kunne aldri kopiert det konseptet til alle oppfølgerne. Saw II mislyktes fordi konseptet ble for bredt. Det ble for mange karakterer på en gang. Saw III treffer fordi man legger fokuset på en karakter som deretter skal forholde seg til andre. 

Manuset til filmen er skrevet av Leigh Whannell etter en historie Whannell og James Wan skrev sammen. Man ser at Whannell og Wan har lært fra feilene i de første filmene. De har forbedret svakhetene fra de tidligere filmene for å skape en mer engasjerende film. 

Balansert brutalitet

I årene etter at Saw-serien tok slutt har Saw-filmene ofte blitt sett på som overdrevent brutale og blodige. Den første Saw filmen var relativt beskjeden på det området, mens Saw II økte brutaliteten noen hakk. I Saw III økes brutaliteten ytterligere. 

Dødsfellene er kreative men setter et større fokus på det brutale utfallet som følger hvis en karakter mislykkes i å redde seg selv eller noen rundt dem. Det regissør Darren Lynn Bousman lykkes med er derimot å gi denne brutaliteten en narrativ hensikt. 

I Jeff sin historie får han ofte et valg. Han finner en person som på en eller annen måte bidro til sønnen sin død plassert inn i en dødelig felle. Han får vite hva som skjer hvis han ikke gjør noe og vi ser ofte at han sliter med en dyp indre konflikt. Det skapes en kontrast mellom hans indre lidelse og den ytre lidelsen en annen karakter blir påført som følge av Jeff sin smerte. På den måten får brutaliteten en hensikt utover det å bare være ekstremt visuelt.  

Effekter i verdensklasse

Når vi snakker om det visuelle må man berømme filmen for fantastiske, praktiske effekter. Dødsscenenes brutale kreativitet bringes til livet med en visuell stil som ingen av de tidligere filmene kom i nærheten av. Det er nettopp denne kvaliteten som gjør at filmen blir litt mye for seere som ikke liker skrekk. For alle andre derimot er effektene noe av det som bidrar til å selge filmen. Man føler hvert eneste ben som brekker, hver eneste bloddråpe som spruter. Det føles smertelig ekte. 

En tvist som gir mening

Den første Saw filmen startet en trend med det å avslutte filmene med en tvist. Denne tvisten skulle fundamental endre aspekter i filmen, sånn at hvis man så den på nytt så ville man kanskje få mer ut av en scene eller en karakters motivasjon ville gi mer mening. Dette var noe den første filmen lyktes med i ganske stor grad, mens den andre filmen mislyktes. 

Som forventet gir Saw III oss flere tvister. I hovedsak kan man si at disse tvistene lykkes i å ta seerne litt på senga. Det er ikke alt som er like godt gjennomført, men helheten av tvistene gjør filmen bedre når man ser den flere ganger. 

Tvistene får også en narrativ hensikt fordi de kobler sammen alle de forskjellige historiene som har utspilt seg i filmen. Jeff sin historie møter Lynn sin historie på en måte som forsterker det vi har sett til det punktet. Tvistene påvirker det som skjer avslutningsvis i filmen. Av den grunn blir det gode, minneverdige tvister som forbedrer sluttproduktet. 

Dommen

Saw III bygger videre på styrkene fra de tidligere filmene samtidig som den forbedrer mange av svakhetene. Handlingen er mer fokusert noe som gir seerne en mer personlig tilknytning til karakterene. Brutaliteten øker, men den får ofte en narrativ funksjon som hindrer filmen fra å bli unødvendig brutal. På mange måter er dette den beste utnyttelsen av konseptet bak Saw-filmene, og kanskje den beste Saw-filmen. 

Karakter: 5 av 6

Følg Kulturblekka på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy