Etter ei altfor lang pause er endelig Sie Gubba ute med skiva Langtur og med dette leverer de sitt kanskje mest utfordrende, men også hjertevarmende album på lenge.
___________
___________
Med Langtur får vi et album jeg skal ærlig innrømme at jeg stusset over ved første lytt. De store festlåtene var mer tilbakelente enn hva jeg er vant med fra den kanten og de rolige låtene ble litt mange, litt vell rolige, og litt – tilsynelatende – enkle. Tilsynelatende.
Det var imidlertid først ved andre lytt at albumets styrke begynte å vise seg. Ved tredje og fjerde og ørtende også, men mer om dette senere.
Allerede under åpningslåten Feil Plass I Livet blir det åpenbart at dette er et album med flere lag som må skrelles av. Med akkurat passelig godt høyt nok tempo får vi en historie så altfor mange av oss kan kjenne oss igjen i; hvordan uskyldig kjærlighet så vel som drømmer forandrer seg og gjør at man kommer til et punkt hvor det som en gang var ei lenger kan vare og valget om å slippe taket må bli tatt. Med dette som første låt ut legger ikke Sie Gubba skjul på hvilken tur de tar oss med på her.
For neste låter er skivas tittelspor; Langtur. De tyngre betraktningene legges vekk til fordel for håpet om en lysere tid hvor turen er målet og livet kan leves når månen står som høyest; låta er nok en av skivas enkleste, men også mest fengende der den lar lytteren selv gjøre seg opp en mening om det er bandets savn etter konsertene det handler om eller den samme turen vi alle befinner oss på.
Med Siste Sjanse er vi tilbake i sofaen med flammer i peisen, noe godt i glasset og hodet full av betraktninger rundt den kjærligheten man kanskje har kastet bort, men som man har en siste sjanse til å lykkes med. I undertegnedes ører er dette uten tvil en av skivas beste låter der den ikke bare byr på betraktninger vi alle kjenner oss igjen i, men også en perfekt balanse mellom kraft i vokalen og det instrumentale.
Drømman min får du aldri, de må jeg ta med meg. Men jeg lengter etter morraen. Tenk litt på den her låta når du hører igjennom den; for hvor langt er vi villig til å gå for å realisere vår egne drømmer og hvor langt er vi villige til å gå for at våre kjære skal få realisere sine egne? Det er muligens den låta som fremstår lettest tilgjengelig, men som samtidig stiller et spørsmål verdt å tenke på. Leveringen er naturligvis upåklagelig med Petter Øien sin røslige røst og nyanserte fremføring.
Om skiva så langt har vært preget av det åpenbare er Fantasi låta som lar tankene vandre rundt skepsis, tro på hverandre, kjærlighet, savn og redselen for å bli byttet ut. Om det ikke allerede har skjedd. Kompet her drar tankene tilbake til syden med sin forsiktige klimpring på gitaren og nynning mens vokalen sitter som ei kule i hjertet.
Alt kan ikke være tilbakelent og undrende. Noe kan godt være underholdende og allsangvennlige også. Noe Kjære Du er et kroneksempel på. Tematikken er den samme, det samme er spørsmålene. At dette kommer til å bli en live-favoritt føler jeg relativt trygg på.
En Liten Plass følger opp Kjære Du, men i enda mer velkjent Sie Gubba stil slik man kjenner de fra gamle dager. Låta tar oss med vekk fra storbyens tjas og mas der naturen og roen står i fokus. Å analysere denne er fåfengt; i stedet er det mer på sin plass å heve glasset og synge med. Slik man gjerne gjør med Sie Gubba.
Så langt har albumet fremstått som en reise hvor kjærlighet, savn og livets mange spørsmål har stått i fokus. Vi har lent oss tilbake og fundert, vi har hevet glasset, og når vi har kommet så langt er bare å gjøre seg klare for skivas avslutning i form av et trekløver som syr det hele sammen før det avsluttes med stil.
Hold Mæ er låta med ønsket om å finne en grunn til å ikke forlate *deg*. Atter igjen kan det like gjerne være bandets tanker rundt å legge ut på veien så vel som publikummets mer personlige erfaringer. Den typen spekulasjon til side så er det nok et potent spor laget for de store scenene hvor publikummet legger hverdagens stress bak seg og korer for fulle halser.
Når skiva først har opparbeidet seg dette momentet kommer det egentlig ikke som ei bombe at neste spor ut er Eventyr som allerede har blitt en folkefavoritt. Tempoet skrus enda ett par hakk opp, allsangfaktoren er enda ett par hakk høyere og teksten er skammelig fengende. Om de andre låtene egentlig hører hjemme på en scene så er dette låta som vil få bandet kjeppjaga som de ikke spiller den.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble noe så der overrasket over at Eventyr ikke var skivas avslutning. Plata hadde allerede vært en høyt interessant Langtur og det hadde ikke skadet å ha gått ut med dette erketypiske Sie-Gubba-fyrverkeriet av ei live-låt, men den gang ei.
Det hele roes ned med Natta når alt av spekulasjoner, mimring, tvil og drømmer er lagt bort og det tilbake står en innrømmelse av hva som faktisk betyr noe her i livet. Vi er fortsatt på kjærligheten og betydningen av å ha noen der.. Det er låta som fint kan avslutte enhver konsert så vel som en romantisk kveld foran peisen.
Som nevnt innledningsvis spilte jeg glatt igjennom plata og tenkte at jeg skulle skippe hele anmeldelsen. Ved andre lytt begynte tekstene å sette seg og jeg har faktisk ikke telling på hvor mange jeg har hørt igjennom den nå. Dette er et album som kan tolkes. Om man hører etter. Om man vil. Eller ikke. Det er godt mulig albumet egentlig er langt enklere enn hvordan jeg har oppfattet det og at jeg bør finne meg på noe annet å drive med.
Men mine betraktninger til side; Langtur er ei knakande god skive hvor gjennomført godt håndverk gjør at hver eneste låt sitter der de skal sitte. De rolige som de mer rocka og tempobaserte. Om låtene nytes arm i arm på en konsert eller i sofaen, når glasset heves på en konsert eller en fest, eller i bilen på vei på jobb kvitter; Sie Gubba leverer varene. Nok en gang. Da gjenstår det bare å takke for selskapet på denne Langturen og krysse fingrene for at man får opplevd de live i nærmeste fremtid. .
Les mer om: Sie Gubba