Hjem BøkerBokanmeldelser SOLARIS (1961) – Klassiker om kontakt med det uforståelige

SOLARIS (1961) – Klassiker om kontakt med det uforståelige

av A.R. Yngve

De aller fleste kjenner til Solaris-filmene basert på boken (Andrei Tarkovskijs versjon fra 1972 og Steven Soderberghs versjon fra 2002), men her vil jeg holde meg til Stanislaw Lems originalroman – som siden 2021 finnes i en ny norsk oversettelse av Julia Wiedlocha. (NRK har gjort ett innslag om denne utgivelsen.)

Solaris er legitimt en klassiker. Den bør absolutt leses i dag, og er fortsatt en unik roman – ikke bare i sin genre, men som litteratur i det hele tatt.

Handlingen er et mysterium blandet med en form for «spøkelseshistorie». En kan si at fortellingen utspiller seg på en hjemsøkt romstasjon, som kretser over planeten Solaris. Solaris dekkes av en eneste enorm, flytende masse – et levende «hav» – som virker bevisst, men ikke kommuniserer med mennesker. Alle forsøk å få kontakt med livsformen er mislykkede.

Hovedpersonen Kris Kelvin, en forsker, ankommer til denne romstasjonen på Solaris. Han oppdager umiddelbart at de få andre menneskene ombord oppfører seg merkelig. De virker distraherte, hemmelighetsfulle, muligens gale. Etterhvert innser han att stasjonen blir «hjemsøkt» av syntetiske mennesker, «besøkere», som virker hentet fra selve tankene til beboerne på stasjonen.

Den levende oceanen har skapt disse «gjestene». Det spekuleres om hvorvidt «gjestene» er der som et forsøk på å kommunisere, men det mysteriet gir vike for et større spørsmål: Hva er det vi mennesker egentlig «vil» med utenomjordinger? Og hvis romvesener kan «gi» os det vi innerst inne ønsker – som et slags utenomjordisk Aladdins lampe – skulle det virkelig gjøre oss lykkeligere uansett?

Romanen stiller flere dype spørsmål, og det er opp til leseren å finne svarene.

Det som slår meg ved gjennomlesningen av Solaris, er at romanen ikke ligner andre skildringer av kontakt med utenomjordinger. SF-genren har ofte hatt en ulykkelig tendens til å fremstille romvesener som «utlendinger i utenomjording-kostume» … med andre ord «som vi, bare litt annerledes.» Disse kvasi-utenomjordiske skapningene er organiserte i samfunn som lett kan klassifiseres etter jordiske maler – demokrati, anarki, diktatur, primitive, avanserte, etc.

Men ikke i Solaris. Her har menneskeheten oppdaget en ensom, gigantisk livsform som dekker en hel planet, og som ikke lar seg forklares eller «mestres» av vitenskapen. Deri ligger det genialiske med romanen: Den fremstiller et romvesen som ikke på noen som helst måte ligner oss, og beskriver menneskers reaksjoner på den. Romvesenet fungerer da som et Rorschach-test; vi «ser» i blekkflekken hva som allerede finnes i våre egne tanker.

Kanskje menneskeheten noen gang faktisk oppdager utenomjordiske intelligenser ? Den siste tidens nyheter antyder at tanken ikke er altfor langsøkt. Solaris kan på forhånd gi oss innsikten at selv om vi skulle finne romvesener, er det sannsynlig at de ikke kan gi oss det vi håper på – eller verre, at de gir oss akkurat det vi ønsker og det leder til tragedie.

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy