Den sovjetiske regissøren Andrej Tarkovskij (1932-1986) rakk bare å lage syv langfilmer i løpet av sin karriere, men samtidig er samtlige av disse filmene mesterverk både i russisk og europeisk filmhistorie. Tarkovskij var en av de mest innovative regissørene i det forrige århundre. Han hadde en særegen stil som har påvirket regissører som bla. Béla Tarr og Lars von Trier. Tarkovskij lagde sin første langfilm Ivans Barndom i 1962. Denne filmens suksess gav ham muligheten til å lage det historiske middelalderdramaet om den russiske ikonmaleren Andrej Rubljov (1966). Sistnevnte ble stoppet av den sovjetiske sensuren og ble ikke frigitt før i 1971. Deretter fulgte sci fi – filmen Solaris i 1972, som mange mener er bedre enn Kubricks 2001 (1968). Samtlige av disse filmene ble godt mottatt i Vest-Europa. Men Tarkovskij hadde et anstrengt forhold til sovjetiske myndigheter, noe som endte med at han forlot landet etter å ha spilt inn Stalker (1979). Han endte opp med å spilte inn sine to siste filmer i Vest-Europa. Nostalghia (1983) ble spilt inn i Italia, mens hans siste film Offeret (1985) ble spilt inn på Fårø nord for Gotland i Sverige. Gjennom sin filmkarriere mottok Tarkovskij mange gjeve filmpriser, bla. Gulløven i Venezia, flere priser ved filmfestivalen i Cannes og BAFTA – prisen. I desember 1986 døde Andrej Tarkovskij av kreft i Paris 54 år gammel.
Speil (1975) er Andrej Tarkovskijs fjerde film, og er den mest selvbiografiske, personlige og kanskje den mest særegne filmen i Tarkovskijs filmografi. Tarkovskij ville lage filmen flere år tidligere, men fikk ikke tillatelse, og han endte opp med å spille inn Solaris (1972) i stedet for. Etter denne filmens suksess, fikk han endelig lov til å lage Speil. Filming begynte sommeren 1973 og ble ferdigstilt i mars 1974. Filmen tok lang tid å redigere, og de klippet sammen over 20 versjoner av filmen før den ble ferdig. Da filmen ble vist for første gang i 1975, fikk den veldige negative tilbakemeldinger fra den sovjetiske filmbransjen, og som vanlig ble det krav om at filmen måtte kuttes ned. Tarkovskij tillot bare enkelte småkutt, og filmen ble utgitt i Sovjet i 1975.
Speil var en veldig personlig og til dels selvbiografisk film for Tarkovskij. Han ønsket opprinnelig å lage en film om sin mor, men Tarkovskijs far, poeten Arsenij Tarkovskij, preger filmen i like stor grad. Tarkovskijs mor Maria Ivanova Vishnyakova spiller fortellerens mor som gammel i Speil, mens faren leser sine egne dikt i filmen. Dessuten spiller Tarkovskijs andre kone og stedatter mindre roller i filmen, og flere episoder i filmen er selvbiografiske. Fortellerens unge mor spilles av Margarita Terekhova.
Speil går for å være Tarkovskijs mest komplekse film, og her utfordrer han publikum på en måte som veldig få filmskapere har gjort før. Speil er strukturert som et ikke-lineært narrativ, og filmen blir framstilt fra perspektivet til en døende poet. Her undergraves bevisst de typiske narrative strukturene som vi er vant til, noe som kan gjøre filmen vanskelig å følge. Minner fra oppveksten, historie og drømmer flyter inn i hverandre, og den utypiske narrative tidsoppfattelsen flyter mellom drøm og virkelighet. Det er fortellerens bevissthet som framstår som et rammeverk for filmens innhold og struktur. Denne måten å strukturere filmen på, kan sammenlignes med bevissthetsstrømmen som vi kan se i flere romaner med førstepersonsforteller. Individuelle og kollektive minner flyter inn i hverandre sammen med metaforiske og symbolske drømmer. Det eneste som blir kronologisk framstilt i Speil er de historiske klippene fra 1930-1950-tallet.
Visuelt er Speil i særklasse. Som i Tarkovskijs andre filmer er hver eneste scene filmet og framstilt på en særegen og visuelt slående måte. I samtlige av Tarkovskijs filmer er det bilder som kommer tilbake og som har metaforiske eller symbolske betydninger i de sammenhenger som de opptrer i. Noen eksempler er vann, ild, trær, hester, hunder, melk og speil. Det var det visuelle som fasinerte meg mest den første gangen jeg så Tarkovskijs filmer, og Speil er kanskje visuelt sett den mest fantastiske filmen noensinne. Tarkovskijs visuelle stil er bla. kjent for sin bruk av naturlige elementer og landskap, skifte mellom farger, monokrom og svart/hvitt, lange tagninger og rolige kamerabevegelser. Stilen strider på mange måter imot den typiske Hollywood-stilen, med sine mange og raske kutt og mange visuelle inntrykk på kort tid. Det er vanskelig å bare nevne noen eksempler, men scenen hvor familiens låve brenner og drømmen om moren er spesielt slående. Det samme gjelder sluttscenen, med Tarkovskijs mor sammen med barna akkompagnert av J.S. Bachs Johannespasjon. Hver eneste filmsekvens kunne ha vært et maleri som hører hjemme i et museum.
Speil, som Tarkovskijs andre filmer, er en dypt filosofisk film, og hva filmen betyr innholdsmessig er det skrevet mye om. Ifølge Johnson & Petrie (1994) er Speil en selvbiografi, og Tarkovskijs forsøk på å bearbeide sine egne minner og drømmer. Filmen er samtidig også en biografi om to sovjetiske generasjoner i kontekst av russisk, europeisk og verdenshistorie. Disse kollektive minnene bindes sammen subjektivt av drømmer, minner, tid og kunst.
Speil er en fantastisk film på alle måter, et filmatisk kunstverk som det ikke finnes maken til i filmhistorien. Undertegnede anbefaler alle filminteresserte å se filmen, spesielt hvis man er i humør for en film som er notorisk original, annerledes og som en aldri helt blir ferdig med.
