Fra vi presumptivt tok vår første bit det berømte eplet har vi mennesker vært en utforskende rase hvis evne til å tørste etter kunnskap har fått oss til å ta enorme skritt innenfor vitenskapen. Fra å være en rase som ropt ugh ugh og slang stein mot forvokste reptiler har vi utviklet oss til å bli en rase som bedriver avansert hjernekirurgi, tukler med dna og egentlig gjør alt i vår makt for å utforske grenser slik at vi en dag forhåpentligvis kan leve evig, utrydde sykdommer og gjøre vår verden til et bedre sted å bo. Men så er det noe som heter at om du kødder med den godeste moder jord og hennes skapelser så står du ansikt til ansikt med en hevngjerrig naturkraft du er garantert å tape i mot.
Paret Elsa og Clive er to unge forskere som også er blant de fremste innenfor sitt fagfelt; med et naturlig talent for DNA-forskning klarer de to å blande DNA fra forskjellige raser og dermed skape en helt ny livsform. Fra seg av begeistring høster de stor ære hos sine overordnede, men når selskapet de jobber for bestemmer seg for å legge ned deres forskning og heller konsentrere seg om å studere den nye livsformen de har skapt så tar de et skjebnesvangert valg. Å spleise menneskelig DNA med DAN fra forskjellige dyr viser seg fort å ha potensialet til å ikke bare forandre forholdet det to i mellom til det ugjenkjennelige, men også verdenen.
Filmer som tar for seg miksing av DNA hvor resultatet som oftest er monstrøst er slettes ikke et ukjent fenomen og disse filmene refereres som oftest til som typiske «monster-filmer». Fellesnevneren for de er gjerne den at skapningene er entydig blodtørstige og ondskapsfulle fra tær til tuppen av hårstråene mens menneskene enten er angrende syndere eller så tvers igjennom go’hjerta at det fremkaller brekningsreflekser! Det er derfor en befriende opplevelse å se hvordan regissør/manusforfatter Vincenzo Natali (Paris, je t’aime, Cube) har maktet å jobbe seg rundt de største fallgruvene med Splice.
Det å ty til klisjeen «riktignok tyr han til et velbrukt konsept» vil i dette tilfellet være av absolutt null betydning ettersom temaet i seg selv er noe som kommer til å fascinere oss lenger etter at vi selv har blitt til til markspist jord og neste generasjon filminteresserte sitter å diskuterer de samme temaene. Det Natali gjør med denne vitenskapelig problemstillingen er å servere den som en situasjon sett i lys av menneskelig nysgjerrighet, begjær og mangel på innsikt i konsekvensene som viser seg å være fatale på en måte man neppe ser komme.
Til gjengjeld kommer man nesten garantert til å prøve å spekulere i for er det noe Splice har teken på så er det vår egen nysgjerrighet. I sentrum for Splice sin tidvis forstyrrende historie møter vi Adrien Brody (Predators) og Sarah Polley (Dawn of the Dead) i rollene som det nysgjerrige, utforskende og til dels genialt forstyrrede paret Clive og Elsa. Deres innlevelse i rollen skaper et drivende godt tempo bygget på det psykiske fremfor det visuelle for når alt kommer til alt er ikke Splice den typiske horror-filmen hvor alt er visuelt storslagent. Her handler det om de menneskelig reaksjonene på det ukjente, hvordan dette påvirker det rundt seg mens man selv blir sittende å fundere på hva som skjer om dette slippes løs i verda og selvfølgelig Natali’s evne til å tidvis diske opp med noen scener som sender frysninger tvers igjennom en loslitt skrott mens man lett tar seg i å tenke «hva hvis».
Det visuelle på sin side er et kapittel for seg selv for Natali disker her opp med en dunkel visuell atmosfære som ved hjelp av et nesten urealistisk nøye øye for detaljer og fargekombinasjoner bygger opp handlingen uten at man vil tenke over det; men fascinere? det vil man la seg gjøre så absolutt! For om Brody og Polley får det til å gå kaldt nedover ryggraden mens det visuelle er fascinerende nok så er det verre å finne ord som kan beskrive selve skapningen spilt av Delphine Chanéac. Under parolen «nesten menneskelig» har en den aura syk nok til å gi psykopater rykninger på visse steder og en fremtoning ekkel nok til å til å fremkalle frysninger hos de med mer tynnslitte nerver. Selv ble jeg sittende og nyte det hele for dette er ett monster som som er designet for skrekkentusiaster og scenen det har hovedrollen i er aldri blodige, men til gjengjeld psykologisk ekle på en nesten litt for godt gjennomført måte.
Kritikere på sin side vil finner mer enn nok å rope høyt om, men når alt til kommer til alt så er Splice en forbasket vellaget horror-thriller-skrekk-drama-film som bygger på vår fryktelige fascinasjon for alt mennesket i utgangspunktet ikke skal kødde med. Ved å faktisk utforske dette innenfor troverdighetens rammer blir Splice en visuell festaften med noen virkelig forjævelige scener som sitter som et skudd mens frysningene og tankene fillerister skrotten.
