Det var en gang en nordmann ved navn Andrè Øvredal som dro til Hollywood for å lage fest på et likhus.. Med et slikt utgangspunkt lå det i kortene at resultatet ville gå brutalt utover sarte nerver så vel som som pripne filmkjennere, men nøyaktig hvor uttafor, innafor og severdig dette skulle bli var det nok ikke så mange som så for seg.
Andrè Øvredal hadde på dette tidspunktet gitt det norske filmpublikummet den eminente Trolljegeren som for alltid vil stå seg som en klassiker i norsk filmhistorie. Når han satte kursen mot Hollywood forventet de fleste at han ville gyve løs på et større prosjekt, men The Autopsy of Jane er det stikk motsatte på papiret av hva det er i praksis.
Konseptet er ikke så ille komplisert; Brian Cox (Penny Dreadful) og Emile Hirsch (Once Upon A Time In Hollywood) spiller far og sønn som driver det eneste likhuset langt der ute på bygda og alt går bra frem til de får inn et skremmende godt preservert lik som kanskje ikke er like uskyldig som det later til å være. Med en storm som raser utenfor og et lik som bringer med seg helvete jord så blir obduseringen av den ukjente Jane Doe en satans opplevelse.
Med seg på laget har de Ophelia Lovibond (Guardians of the Galaxy) som Hirsch’ bedre halvdel og på bordet ligger Olwen Catherine Kelly som byr på en kjølig, skrekkelig og effektiv kontrast i mot sine noe mer livate medskuespillere.
Historien på sin side er intet mer enn en ramme for en regissør i fri dressur og i noen tilfeller så holder det langt, lengre og lengst. Øvredal legger aldri noen skjul på at den enkle historien og de like enkle rollefigurene er et godt utgangspunkt for at han kan la det audiovisuelle bli det fortellertekniske. Men hvor andre gjerne hadde pøst på med gørre i uendelige mengder fra første sekund for å kompensere for et lite budsjett og begrensede omgivelser så tar Øvredal og hans crew alle de riktige grepene for å lage noe eget og ender opp med tre akter sydd sammen til det perfekte.
Den første akten er utgangspunktet hvor reglene så vel som stemningen settes mens det visuelle handler om praktiske effekter fremfor CGI og at disse kan frata ømfintlige mager lysten på både det ene og det andre hersker det ingen tvil om. Kameraarbeidet er gjerne tett på der det må være det, men også romslig for å skape en følelse av at rommets klaustrofobiske følelse forplanter seg fra skjermen til sofaen.
Det er imidlertid i akt 2 at ting virkelig begynner å ta form. Det som har vært en slags introduksjon går over i en reinspikka skrekkfilm hvor Øvredal tar i bruk alle kunstens regler så vel som et par nye for å skremme vettet av nervevraket som allerede sitter likblek i den samme sofaen. Lyder, korte klipp og effekter går om hverandre i en herlig forskrekket forening hvor obduksjonens mer morbide sider trer frem og lar ingen sitte uanfektet igjen.
Indrefileten derimot. Akt 3. Velkommen til galskapen! Etter å bli sugd inn i skrekkens likhus i akt 1 og skremt vettaslause i akt 2 er akt 3 en oppvisning i hvor morbid moro det kan bli når regissøren har frie tøyler og ingen hemninger. Det som var sitrende skrekk blir byttet effektivt ut med visuell horror ispedd en solid dose underfundig humor og undertegnede som mot normalt ikke nødvendigvis knekker i latter når noen dør på skjermen, ble her sittende med et glis som dro seg fra øre til øre mens humringen var umulig å skjule. Om det skal være lov å sammenligne med en annen film så er det for meg Drag Me To Hell som ligger nærmest hva underholdende galskap angår og det er slettes ikke et ueffent kompliment.
Til tross for alt dette så ble ikke The Autopsy of Jane Doe sett på som en klassiker på linje med de store når den kom. Til det var den for utagerende og “liten”. Samtidig brakte den aldri noe nytter hunder denne horrorsolen. Men når dette skrives en del år etter premieren har den allerede blitt noe nært en kultfilm og det med rette. Den er effektiv, klaustrofobisk og gjennomført morbid underholdende på en måte som så altfor få filmskapere tør å gjøre det på nå om dagen så legg vekk nervene, popp popcornet og sett deg til rette med en film som bugner over av effektive jump scares, magevrengende horror og morbid humor.
