The Carburetors @ Spydeberg Rock Festival 2018

by Rune Fredstad

Det sies at det aldri kan bli for mye av det gode og sjelden har vel ett band tatt dette med bokstavelig enn nettopp The Carburetors. Deres fast forward rock’n roll har i alle år stinket kraftig nok av testosteron til å gi pripne feminister et musikalsk truserøsk samtidig som fansen har rådigget de til det fulle. Sjelden har vel også begrepet Guilty Pleasure passet bedre og sist gang de gjestet Spydeberg Rock Festival noen få år tilbake truet de med å rive ned scenen. Nå i 2018 gjorde de sitt ytterste for å fullføre jobben.

The Carburetors har alltid vært bandet som har klart å holde seg akkurat innafor selv om musikken tidvis har balansert hårfint på grensen mellom det steintøffe og det parodiske; her skal enhver låt inneholde trommer som gir pacemakere problemer, gitarsoloer som får deg til å fremstå som en komplett dust der du står med luftgitaren i stuen din mens naboene lurer på om det har tippet for deg og refreng så allsangvennlige at selv kråkene blir flaue på dine vegne. Og det er på plate gjerne spilt på et middelmådig anlegg. Blås dette opp til en relativt stor festivalscene og skru det hele opp til 11 så snakker vi rockeFESTival.

In-your-face-låter som Burning Rubber, Burnout, Hurricane, A Shot Full Of Noise og Don’t Touch The Flame satt som de skulle og selv Lords Of Thunder – dessverre uten Shagrath (Dimmu Borgir) – la grunnlaget for en idiotisk artig konsertopplevelse. Det var imidlertid få av oss i pressen som egentlig tok så mye notater underveis for når sant skal sies ga vi litt f i akkurat det; vi hadde det minst like forbanna artig som publikumet når vi ble offer for denne gjengen som ikke bare kjører sin egen greie, men også er en gjeng med fordømt gode musikere.

Eddie Guz har alltid hatt denne harde fremtoningen kombinert med den rufsete stemmen som gjør enhver låt gjennomført tøff å høre på, men der han tidligere har fremstått som litt tilbaketrukket på scenen var det en særdeles viril frontmann vi fikk møte denne kvelden. Dette var kvelden hvor han var alt annet enn anonym og fremsto som den fødte dirigent i dette rockesirkuset hvor King O’Men dro bassen frem fra skyggen og fikk den til å gnistre. Bak satt Chris Nitro og hamret det han kunne. Men i front. Kai Kidd. Mannen som for lengst har blitt et live-fenomen som er all over the stage, det er spytting av flammer og klatring i mastene, det er løping blant publikumet og det er en kjemi med resten av bandet som er helt eksepsjonell. Jeg har i mange år påstått at slike rockestjerner ikke lenger lages og etter å ha opplevd de live på Spydeberg Rock Festival ser jeg meg nødt til å spise i meg hver eneste ord. De lages enda. I alle fall en sjelden gang i blant. Christopher Marchand på gitar var virvelvinden som fremsto som en yngre Kai Kidd. Han var den eksplosive unggutten så forbanna sulten på å spille at nærmest gnistret i øynene hans. Å se han spille opp mot Kai Kidd og King O’Men var som å bli tatt med tilbake til rockens mer møkkete og hardbarka buler som la grunnlaget for sjangeren for noen tiår siden.

På en lettere episk rockeaften som åpnet med Pain City fulgte The Carburetors opp og leverte one hell of a show som passet perfekt inn med tanke på at de ble etterfulgt av Oslo Ess og DumDum Boys. Musikken kommer for alltid til å splitte publikumet, men det er kan umulig finnes en eneste sjel som vil påstå at The Carburetors ikke leverer varene når de første står på scenen og jeg kan ikke slutte å lure på om Spydeberg Rock Festival bør hanke de inn i 2019 og da la de avslutte kvelden når det faktisk er mørkt ute og alt av pyro og lys kommer frem slik det burde? Please let it happen!!!

Les mer om: The Carburetors | Spydeberg Rock Festival

Sjekk også ut

Vdr din adblock'er

Annonser er det som gjør at vi ikke legger Kulturblekka bak en betalingsmur. Så skru gjerne av din ad-block'er og støtt oss :)