Hvem kan glemme det gyllne åttitallet hvor innoljete muskelbunter som Jean Claude Van Damme, Chuck Norris, Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone valset rundt med røslige overarmer og dengte skurkene på de voldeligste måter? Som seg hør og bør ble også våre gamle helter eldre og denne sub sjangeren (”voldselskende snill mann mishandler slem mann) ble fort forvist til b-filmens skyggedal når de store stjernene falmet film for film. Det er langt blant lyspunktene i denne dalen og selv om The Condemned ikke er den som lyser sterkest så gjør sitt ytterste for å sette 80-tallet i skyggen og det med et snev av en viss suksess.
Jack Conrad har tilbrakt det siste året i et søramerikansk fengsel hvor han har sonet for å ha sprengt en bygning og dermed tatt livet av tre personer. Diger, hard og brutal overlever han relativt godt innenfor murene, men når internett guruen Breckel bestemmer seg for å sette ny seerrekord på nettet havner Conrad i en utenkelig situasjon. Han og ni andre forbrytere, de hardeste av de harde, voldtektsmenn, drapsmenn, sadister og torturister, alle blir de samlet på en liten øy. I løpet av de neste tredve timene må de gjøre sitt ytterste for å kverke hverandre for når tiden er slutt vil de resterende bli blåst ad dundas om de er flere enn en. Vinneren får oppleve friheten. Alt for å oppnå et seertall som gruser selveste super bowl. Men Breckel som ser på disse innsatte brutale tobeinte skapninger som kun har anlegg for vold og dævelskap, skal få en leksjon i hva brutalitet virkelig handler om når man ikke lenger har noe å tape!
Man kan ha mange regler her i livet og det å styre unna filmer som alle advarer imot vil nok være blant de bedre. På en annen side er det en kjent sak at regler kan stå i veien for mye simpel moro slik The Condemned er på sitt beste.
Filmen er ved første, andre, og siste øyekast, en hardbarka actionfilm hvor plottet er intet mer enn en påtvunget ramme, dog ikke helt uten en god intensjon. Her snakker vi store, sterke og brutale mannfolk og kvinnfolk som blir sluppet av på en liten øy hvor de må slakte hverandre for å vinne sin egen frihet. Regissør Scott Wiper hadde åpenbart ikke tenkt på å legge fingrene imellom når han først fikk muligheten til å lage denne filmen for når det kommer til brutalitet i ordets rette forstand så er dette et kroneksempel. Wiper forkastet lett det stilistiske til fordel for det ektefølte og det visuelt råe der det kun sporadisk vartes opp med humor for å lette stemningen. Om denne faktisk er tilsiktet er jeg noe mer usikker på.
Manuset har han skrevet sammen med Rob Hedden og deres agenda blir mer og mer tydelig etter hvert som filmen skrider fremover; de vil virkelig vise oss hvilke – ifølge de – fåreskaller vi er som følger med på reality-tv og dyrker disse realitykjendisene hvis eneste verdi er den vi tilfører de. Dette poenget meisles stadig hardere utover skjermen etterhvert som filmen viser til en imponerende eskalering av vold og motbydelighet som toppes så vel som personifiseres med Vinnie Jones. Mannen har mer enn en gang at han mestrer rollen som britisk psykopat og her holdes heldigvis ingenting tilbake.
Å finne en skuespiller som kan gi en Jones-i-fri-dressur en god match handler gjerne mindre om personens egenskaper som skuespiller og mer om vedkommendes fysiske størrelse så vel kroppslige mengde av testosteron. Denne gangen er det Stone Cold Steve Austin som har fått rollen som filmens helt og blottlegger dermed også filmens svakere sider. Der hvor Jones later til å ha det forrykende artig på jobb uten å bry seg det kvekk om noe som helst annet så er Austin mannen som faktisk prøver å ta dette seriøst. Dessverre uten å en eneste streng å spille på og selv i slosskampene fremstår han som lettere maltplassert. Samtidig så vet vi så altfor godt hvordan enhver kamp kommer til å ende siden filmens tross alt prøver å ha en moral og etterhvert som filmen skrider fremover så nærmer det hele seg grensen for irriterende flaut.
Når rulleteksten åpenbarer seg på skjermen er det lett å konkludere med hva The Condemned er. Den er en beinhard, brutalt rå og små-morbid actionfilm som tidvis briljerer i all sin voldelighet og Jones-serverte galskap. Dette samtidig som den prøver å ha en stemme i mot dagens samfunn. Akkurat poenget drukner dessverre i sporadiske og håpløse forsøk på å ta seg selv seriøst uten at skuespillerne – foruten Jones – noen gang er i nærheten av å levere varene utover å være fyllstoff. En klassiker? Ikke i nærheten. Minneverdig? Definitivt ikke. Verdt å se om man er i humøret for hjernedød action og Vinnie Jones i storslag? Uten tvil ja!
