Er det lov å være en smule andektig etter en konsert med 6 kjøtere som har bjeffet livskiten ut av publikumet sitt? Vi prøver. For i det sceneteppet falt og Kristopher Schau tok rennafart før han stupte ut i publikumhavet kapitulerte de fleste av oss som ikke bare skulle nyte konserten, men også anmelde den. For hvordan i aller huleste heite skal man kunne skrive et eneste fornuftig ord når man får være med på en fest som denne?
Det var nemlig noe spesielt som skjedde for litt over 6 år tilbake når Kristopher Schau og hans kobbel med musikere gikk sammen for å skape The Dogs – ett stunt av et band som har gjort det til tradisjon å gi ut ett nytt album hvert år. Det som imidlertid fort kunne ha vært oppskriften på en katastrofe skulle fort vise seg å være en genistrek av de sjeldne. Hvert år får vi ett nytt album som makter å heve nivået fra det foregående. Aldri revolusjonært, men alltid nok til at det føles som en evolusjon av et konsept som blir bare bedre og bedre. Årets album – The Grief Manual – er slettes intet unntak og la grunnlaget for denne smått episke kvelden.
Disse gatesmarte, blytunge og fengende låtene servert med en fandenivoldsk innlevelse har Oslos sjel i enhver tekstlinje og når Schau skriker ut at det er godt å være hjemme så hersker det aldri noen tvil om at han mener det; dette er absolutt ikke byens beste vestkant hvor hundelort på fortauet skaper rabalder bandt byens finere fruer. Dette er byens alvor like mye som dens glede. Det er tungt og brutalt samtidig som det er fult av håp og en nedtonet men absolutt tilstedeværende glede som konstant glefset i mot et publikum som garantert hadde holdt ut hele natten om de fikk muligheten for dette energinivået er mer smittsomt enn rosablogging blant dagens unge!
Med ett band som konstant rocker scenen og Kristopher Schau på vokal var det tidvis et såre strev å få med seg alt for mannen i front har i alle år vært en kulturell bauta med utømmelig energireserver og jeg mistet fort tellingen på hvor mange ganger han var nede hos publikumet mens selve Rockefeller-bygget tidvis ristet nok til at det kanskje er på tide å ta en titt på grunnmuren. I alle fall etter at de dro Prelude To Murder med Jorunn Stiansen som sammen med Schau leverte et fyrverkeri av en oppvisning hvor de to utfylte hverandre til det perfekte.
Å måtte forlate konserten en halvtime før slutt takket være NSB og deres nedprioritering av oss som bor i grisegrendte strøk ble en kjedelig avslutning på en aldeles fantastisk aften hvor ett av bransjen mest spennende band beviste så til gangs at de er alt annet et stunt; de har tekstene, de har det musikalske, de har showet, og de har et publikumstekke i verdensklasse. Dette var kvelden hvor de kom, de bjeffet og vi alle logret som en gjeng vårkåte kjøtere sultne på mer. Vel bjeffet gutta!
BONUS
