Dagens skrekkfilmer er ofte relativt enkle der stadig flere er bygget over den samme lesten og det fungerer sånn for det meste. Vi blir skremt. Selv om det muligens ikke er så originalt som vi gjerne kunne ha ønsket oss, men på en annen side er det muligens grenser hvor lett det er å komme opp noe virkelig nytt. Jeg mistenker imidlertid manusforfatter og regissør Robert Eggers for å ikke helt se problemet for The Lighthouse er ikke nærheten av å være med på det berømte dusinet med minst 13 andre.
To godt voksne menn går i land på en øy der ute i havgapet. Oppdraget er enkelt; under de neste fire ukene skal de utføre vedlikehold på fyret og sørge for at sjøens slitere holder seg trygge. Men etterhvert som dagene går, alkoholen tømmes og omgivelsene begynner å tære på så blir grensene mellom virkelighet og fantasi stadig mer uklare samtidig som kampen for deres egen tilregnelighet brutaliseres mer og mer for hver time som går.
Det tar ikke mange sekundene ut i dette sort/hvite eposet før man innser at man bør stålsette seg for en marerittlignende reise som har potensialet til å forandre måten vi tenker på film som et medium på.
Ikke bare er hele filmen i sort/hvitt, men fremfor dagens brede lerret presenteres den i 1.19 : 1 som ikke er så langt unna kvadratisk. Dermed fjernes muligheten for å distrahere oss med alskens fantasifulle effekter som gjerne pleier å fylle skjermene helt ut i kantene slik at man ikke nødvendigvis følger utelukkende med på det i midten. Tilbake står The Lighthouse som en uhyre fokusert fremstilling av dette karakterdrevne helvete.
Eggers dirigerer kameraet til perfeksjon der han veksler mellom de panorerende bevegelsene for å vise oss de mektige omgivelsene og de nære bildene hvor vi kommer på grensen tett på Willem Dafoe og Robert Pattinson som begge byr på uforglemmelige rolleprestasjoner.
Dafoe i rollen som den hardbarka sjøulken med et horn i sida til de fleste fikk meg til å miste haka mer enn en gang og Pattinson på sin side viser til gangs hvorfor mange ser på han som en av våre mest spennende karakterskuespillere. Sammen disker de opp med et intenst kammerspill hvor de driver hverandre stadig nærmere galskapen – om det ikke var der de begynte og nå er på vei enda lenger ned i det mentale dypet hvor virkeligheten er den de selv skaper i sine mest psykotiske øyeblikk.
Dette helvete i havgapet kunne i mine øyne ha fungert som en stumfilm. Så sterkt er det visuelle, men med Eggers regi, Jarin Blaschke’s fotografi, og Dafoe og Pattionson’s maktprestasjoner skulle det bare mangle om ikke også lydbildet kan skremme vannet av de fleste. Kombinasjonen av ulingen, måkeskrikene, tåkelurene, og et par andre saker – alt servert til perfeksjon – skremte livskiten ut av meg ved mer enn en anledning.
Å se The Lighthouse er mer som å være med i et filmatisk kunstprosjekt enn å bare se en film. Den er like intens som den er ekstrem i sin visuelle fortellerkunst og den byr på et skuespill det er uhyggelig langt i mellom. Samtidig er den i sort/hvitt og den vil både skremme, forvirre og fascinere publikummet sitt. Selv stempler jeg den lett som en mesterlig levert skrekkfilm brygget på originalitet, audiovisuell særegenhet og skuespillerprestasjoner i tilnærmet legendeklasse.
