Vi advarer om at denne anmeldelsen inneholder setninger som kan oppfattes som spoilere.
Da The Matrix kom i 1999 var filmen en stor kommersiell suksess og en film som kom til å prege actionsjangeren i årene framover. Spesielt effektene og de spektakulære actionscenene har blitt hyppig kopiert av andre filmer. The Matrix var også noe så sjeldent som en actionfilm med substans. Den var filosofisk interessant og kunne ses på som en kommentar til vår høyteknologiske verden. Filmen klarte å kombinere filosofi og action på en måte ingen andre actionfilmer hadde gjort tidligere. Filmen ble bla. hyppig analysert i lys av postmoderne filosofi. Pga. filmens suksess ble det spilt inn to oppfølgere som begge kom i 2003: The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions. Reloaded fikk forholdsvis gode anmeldelser, mens Revolutions ikke var like populær blant kritikere.
Siden 2003 har det vært rykter om en ny film i Matrix-serien, men dette har blitt tilbakevist av Lilly og Lana Wachowski, regissørene bak den originale trilogien. Warner Bros. skal ha spurt Wachowski – søsknene årlig om å lage en oppfølger til den originale trilogien, men de skal ikke ha hatt noen interesse for dette før i 2019, da Lana Wachowski takket ja og The Matrix
Resurections ble annonsert.
Undertegnede var spent på hvordan de hadde tenkt å fortsette historien om Neo, siden karakteren døde i den siste filmen Revolutions. Det viser seg at Neo, som også i Resurections spilles av Keanu Reeves, ikke var død likevel. Neo lever et forholdsvis vanlig liv som spillutvikler og går til psykolog for å behandle det han opplever som vrangforestillinger. Jeg ønsker ikke å gi mange spoilers i denne anmeldelsen, men for anmeldelsens skyld kan jeg si at den første delen av filmen er regelrett kopi av den første filmen fra 1999, og Neo må nok engang velge mellom den røde og blå pillen. Den andre delen av filmen fokuserer mer på Neos partner fra de forrige filmene, Trinity, som også her spilles av Carrie-Anne Moss. Andre kjente karakterer som Agent Smith og Morpheus dukker også opp, men med nye skuespillere.
Psykologen (The Analyst), som spilles av Neil Patrick Harris, er den mest interessante karakteren i filmen. Dette er den eneste karakteren som oppleves som et friskt pust og ikke er en regelrett kopi fra de forrige filmene. Det er nettopp dette som er problemet til Resurrections. Filmen bidrar med veldig lite nytt som vi ikke allerede har sett før. Det meste i filmen er rett og slett hentet direkte fra de forrige Matrix-filmene. En kan sikkert unnskylde dette både med Warners uvilje til å ta sjanser og med at filmen kan sies å være en metafilm som egentlig handler om Matrix-filmene i seg selv, men filmen utvikler ikke disse meta-perspektivene på en måte som fungerer.
I filmens første del blir Neo bla. konfrontert med at Warner Bros. vil lage en oppfølger til Neo’s Matrix-spillserie, men dette er ikke noe som Neo ønsker. Det er også diskusjoner om hvordan denne oppfølgeren burde være. Det er her åpenbart at manusforfatterne snakker om Resurrections fra et metaperspektiv og på en ironisk måte setter spørsmålstegn ved om
filmen har livets rett.
Det er synd at et konsept med så mye potensiale for kritikk av dagens teknologiske samfunn, og teknologiens påvirkning på menneskers virkelighetsoppfatning, ikke utvikler disse ideene mer. Aldri før har menneskers liv blitt så påvirket av kunstig intelligens som nå. I filmen kan det f. eks trekkes paralleller mellom gaming og Matrix-konseptet, men filmen bare flørter med disse ideene på en overfladisk og skuffende måte. Sporadisk dukker det opp en en interessant replikk, men disse videreutvikles aldri. Man må dessverre legge mye velvilje til for å finne noe særlig substans i Resurections. Men filmen har potensiale til å se på forholdet mellom menneske og maskin på en kritisk og interessant måte, noe som aldri
skjer.
De forrige filmene i Matrix-serien var kjent for sine ekstravagante actionscener, og Resurections skuffer ikke. Både actionscenene og effektene er imponerende også her. Ellers er skuespillerprestasjonene som en kan forvente i en Matrix-film. Det er Keanu Reeves og Carrie-Anne Moss som utmerker seg og driver filmen fremover sammen med nevnte Neil Patrick Harris.
For de av oss som likte den første Matrix-filmen og hadde håpet på en videreutvikling av konseptet, så er The Matrix Resurrections en skuffelse. Manusforfatterne ser tilbake på selve Matrix-filmene som fenomen, ikke på forholdet mellom menneske og maskin, noe som er skuffende for undertegnede. Filmen utnytter dessverre ikke mulighetene som ligger i konseptet. Hvis du derimot er fan av Matrix-filmene hovedsakelig pga. actionscenene og effektene, og ikke kan få nok av de tre første filmene, så er Resurrestions midt i blinken.
