Hjem FilmFilmanmeldelser The Predator (2018) – Med kjærligheten til fortiden er mesterverket komplett!

The Predator (2018) – Med kjærligheten til fortiden er mesterverket komplett!

av Rune Fredstad

Predator er serien med filmer som har splittet publikummet i alle mulige retninger. Hat, kjærlighet, avsky, fanatisme; velg og vrak for dette er filmene som fremkaller det som finnes av følelser. The Predator ble for det meste kritisert for det meste den vartet opp med og et bedre skussmål kunne den ikke ha fått!

The Predator er nemlig Shane Black’s hjertebarn. På godt, vondt, flaut og absolutt herlig. Black er mannen som ikke bare hadde en rolle i den originale Predator, men også bidro på manussiden. Dette var i 1987 og han selv hadde sitt store gjennombrudd med Lethal Weapon 1 det samme året før han fulgte opp med å skrive manus for – og trekk pusten litt nå! – filmer som Lethal Weapon 2, The Last Action Hero, Kiss Kiss Bang Bang og The Last Boyscout mens han også hadde regien på mesterverket Kiss Kiss Bang Bang.

Med dette som bakgrunn fikk han jobben med å tilføre Predator-konseptet noe nytt, eller i alle fall noe friskt etter at Predators var tidenes fan frieri. Med The Predator oppsummerer han ikke bare sin egen karriere samtidig, men ogs 80- og 90- tallets sjel som fanges på en måte jeg frykter vi ikke får se igjen med det første.

Historien i seg selv er Black’s lille potpurri med galskap. Menneskene oppdaget Predator allerede i 1987 og som seg hør og bør har regjeringen siden da forsket på teknologien mens de har drømt søkkbløtt om å fange et levende eksemplar. Når aktiviteten og besøkene fra Predator øker så øker også risikoen for at det går til helvete og dit går det når en Predator’s skip blir skutt ned av en annen enda mindre hyggelig Predator. Det blir opp til en gruppe utstøtte soldater å redde dagen fra en Predator-hybrid som har alle mulige planer om å utrydde menneskeheten så vel som kidnappe heltens sønn. Ikke noe press der altså.

For vær du sikker på en ting; foretrekker du å vurdere en film ut fra tidsperioden du selv ser den i så vil jeg på det sterkeste anbefale deg om å slutte å lese nå for da vil denne filmen feile like hardt som “alle” påstår. 

For alle andre derimot.



Settingen er et ypperlig utgangspunkt for Black til å pøse på med sin egen galskap, men samtidig aldri så ille at det tipper over i det parodiske. Heller tvert om. For uavhengig av hvor drøye one linerne er, hvor brutal volden er, hvor overdreven blodspruten er, hvor tullete det hele kan fremstå eller hvor uttafor karakterene er, så presenteres det hele med en ubetinget kjærlighet til fortidens måte å lage film på og dermed sitter det akkurat så godt som det er ment å gjøre. 

Dette ensemblet av skuespillere og rollefigurer; vi har tidligere hatt alt fra de største muskelbuntene til de håpløse og intetsigende til de småkule, men denne gjengen her topper det meste. 

Boyd Holbrook er helten man absolutt ikke kødder med, Trevante Rhodes er sjarmerende kald og brutal, Keegan-Michael Key og Thomas Jane har en ulidelig tullete sjarmerende bromance, Jake Busey hedrer sin far Gary (fra Predator 2) og Olivia Munn har større baller enn samtlige mannfolk.

Sammen byr de på one linere som er så politisk ukorrekte som de kan få blitt når denne omtalen skrives i 2022 og det var slettes ikke noe bedre i 2010. Men til gjengjeld var det innafor tilbake på 80- og 90- tallet, og når det serveres med den respekten for fortiden det gjør uten at det fornærmer noen (eller i alle fall ikke så altfor mange!) så er det bare å takke og bukke.



Takke og bukke bør vi også lett gjøre for den ekstreme volden. Misforstå meg rett for dette er ikke en horrorfilm slik toeren var, men heller en ektefølt popkorn-affære med et snev av mild horror som får smilet til å bre seg rundt skallen på en når kroppsdeler fjernes uten det minste snev av kirurgisk presisjon, folk blir splattet i hytt og pine, og kampene er bare så gjennomført 80-tall at det er en sann brutalt blodig fryd å bevitne. 

Så, skal vi si litt om det alle har klaget på? Den siste berømte akten. Den hvor kameraføringen visstnok er bare tull og slutten er helt på trynet feil. Vel, kameraføringen er ikke så ille som ryktene skal ha det til, men klippingen kunne ha vært bedre om man absolutt vil bry seg. Selve slutten? JEG RÅDIGGER DEN! Den kunne ha vært annerledes, men samtidig er den akkurat så utagerende, leiken og køddete som resten av filmen samtidig som den bidrar til å legge grunnlaget for en oppfølger som aldri kommer. 



Det føles feil å avslutte denne omtalen. Eller, mer vondt om jeg skal være ærlig. The Predator var filmen som skulle bringe serien i en ny retning og det gjorde Shane Black & kompani til gangs med dette filmatiske kjærlighetsbrevet til en svunnen tid. Den la også grunnlaget for en videreføring av konseptet dit som vi alle har drømt i alle år. Den muligheten fikk ikke Shane Black og jeg tviler på at vi noen gang får oppleve det. Da må Disney ta et fuck-it-standpunkt de neppe ønsker å ta. 

Så da er det på sin plass å takke og bukke Mr Black og alle andre for denne The Predator. Det er en fantastisk reise for alle som vokste opp med 80- og 90- tallets heseblesende actionfilmer. The Predator var ca en time og førti minutter med latter, gledestårer, jubel og wtf-opplevelser hos undertegnede. Det er også den Predator-filmen jeg har sett flest ganger. Mulig filmgleden er skyldig her, men den er også flaut underholdende! 

LES MER OM:

Karakter: 5 av 6

Tilgjengelig på: Disney+

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy