Det finnes klassikere. Og så finnes det klassikere. Filmer som fort – eller litt saktere – finner sin plass i filmhistorien og blir sett av stadig nyere generasjoner. Men sånn over der igjen så har man de filmene som ikke nødvendigvis lar seg kategorisere så lett, men som til gjengjeld ikke bare har skapt en egen kultur, men som også har bidratt til ha forandret samfunnet til det bedre. Som for eksempel the rocky horror picture show.
Det nyforlovede paret Brad og Janet er på vei et eller annet sted en mørk og stormfull natt når bilen deres får en punktering midt ute i huttiheita. På jakt etter en telefon dumper de tilfeldigvis inn døra på slottet til vitenskaps»mannen» Dr Frank’N Furter og det er bare å innse at den hjelpen de skal få muligens ikke er helt den de hadde sett for seg.
The Rocky Horror Picture Show er ei smørje av en film basert på en musikal som kom to år tidligere. Unnfanget av Richard O’Brien som ønsket å lage en parodisk musikal-hyllest til eldre sci-fi- og – b- filmer. Slik lyder i alle fall den offisielle historien, men man skal nok være litt i overkant godtroende for å ta dette for helt god fisk. For dette? Jeg går med på at det rent filmatisk er presentert slik, men dette handler utelukkende om grenseløs seksuell frigjøring fra start til slutt.
Jeg kan ikke peke på en eneste scene som ikke har en underliggende ide om dette og det er helt ålright. For å være ærlig så storkosa jeg meg fra start til slutt. Begge gangene jeg så den før jeg skrev denne omtalen. Fra den gjennomført tullete settingen som enhver fan av gamle sci-fi filmer vil godte seg halvt ihjæl med til låtene som er udødelige. Alle som en. De gode som som de mindre gode som de helt fantastiske. Kom igjen liksom; Dammit Janet, The Time Warp, Hot Patootie, «Touch-a, Touch-a, Touch-a, Touch Me» og selvfølgelig Sweet Transvestite; det er så udødelig som det kan få blitt!
Å se Meat Loaf som en parodi på datidens rockestjerner er mildt ubeskrivelig herlig. Og han har muligens filmens mest anonyme rolle til tross for å smelle til med ei låt (Hot Patootie) det er klin hakka steika umulig å få ut av skallen. Barry Bostwick i rollen som filmens mannlige helt er humrende småartig der han går fra å være mannen i forholdet til å bli noe helt annet. Susan Sarandon på sin side gjør en av de artigste rollene sine noensinne i mine øyne. Jeg kan ikke huske å ha sett hun slå seg så løs som hun gjør i rollen som filmens stadig mindre jomfruelige og stadig mer nødne jomfru i nød. Men filmens ubestridte stjerne er Tim Curry i rollen som Dr Frank’N Furter; din gjengse søte og deilige transvestitt fra planeten Transexual i galaksen Transylvania. Å se en karakterskuespiller av dette kaliberet gå fullstendig off the rail iført nettingstrømper og hæler mens han ror det hele i land slik bar han kan er helt ubetalelig.
Når dette skrives noen tiår etter premieren arrangeres det fortsatt temafester, nattlige kinovisninger med filmens dresscode, messer, og gudene veit hva. Dette ER filmen som får mannfolk til å ta på seg hælene og dra på kino. Og noen sier at film ikke kan forandre verda. Så på med hælene og gjør deg klar for en filmOPPLEVELSE helt ulikt alt annet du har sett!
