Hjem FilmFilmanmeldelser Thor: Love and Thunder (2022) – Et visuelt spetakkel med humor og action, men ingen sjel

Thor: Love and Thunder (2022) – Et visuelt spetakkel med humor og action, men ingen sjel

av Ole-Kristian Solberg

Marvel fortsetter å bygge videre på sitt cinematiske univers med den fjerde filmen om guden av torden i Thor: Love and Thunder (2022). Det har vært interessant å se utviklingen av Thor som karakter. De første filmene, Thor (2011) og Thor: The Dark World (2013) behandlet karakterene litt som et Shakespeare-inspirert drama, på grensen til å falle inn i såpeopera verden. Det var mye intriger, men lite spenning. I Thor: Ragnarok (2017) endret dette seg kraftig. Thor som karakter gikk fra å være en litt stoisk, traust karakter til å være en mer gøyal fyllik uten den beste forståelsen av alvoret han befant seg i. Etter hendelsene i Avengers: Infinity War (2018) og Avengers: Endgame (2019) var det også mye spenning knyttet til hvordan man plukket opp trådene for et nytt eventyr. 

Filmen begynner med en prolog hvor vi blir kjent med Gorr (Christian Bale). Gorr og datteren hans er ute i ørkenen uten vann eller drikke. Gorr ber til guden sin for hjelp, men får ikke noe svar. Etter at datteren dør, kommer Gorr til en oase hvor han møter guden sin. Guden latterliggjør Gorrs ønsker og viser liten empati for hva han har vært igjennom. Et sverd med makten til å drepe guder, necromancer sverdet, viser seg for Gorr. Han tar sverdet og dreper guden sin. Dette er en fantastisk introduksjon av filmens skurk og antagonist. Vi forstår motivasjonen bak sinnet hans, og hvorfor Gorr ønsker å drepe gudene. De ville ikke hjelpe ham når han trengte dem som mest, så nå skal de få betale for det. Dette vekker tanker til God of War-spillene, og det gir oss en skurk vi kan ha empati for. 

Etter prologen starter handlingen for fullt. Thor (Chris Hemsworth) forteller om sine følelser for sin store kjærlighet, Jane Foster (Natalie Portman). Han vil komme seg vekk fra slagmarken for å åpne hjertet sitt nok en gang. Risikere å være sårbar. Samtidig som dette skjer møter vi Jane på jorden. Hun har fått alvorlig kreft og venter på å dø. I et desperat forsøk på å redde livet leser hun om Mjølnirs magiske evne til å gi brukeren god helse. Når hun drar til New Asgard ser hun en utstilling med de gamle levninger etter Mjølnir (som ble knust av Hela i Thor: Ragnarok). Bitene beveger seg, og neste gang vi ser henne har hun blitt The Mighty Thor. 

Thor og Jane Foster går sammen i jobben med å stanse Gorr fra å drepe alle gudene (som nå inkluderer dem begge). Under reisen får vi en liten blanding mellom Thors forsøk på å fortelle Jane hva han føler, og Janes forsøk på å fortelle Thor at hun er døende. Dette samtidig som mange andre intriger utspiller seg hvor enn våre karakterer befinner seg. Selv om humoren er på plass, så har vi ikke helt forlatt Shakespeares kjærlighet for dramatikk. 



Handlingen herfra og ut er jo litt som de fleste andre superheltfilmer, så vi har ikke noe stort behov for å utdype hva som skjer videre. Det man kan stadfeste er at Thor: Love and Thunder har ett ganske stort problem. De forskjellige delene går ikke helt sammen. Som et puslespill satt sammen av brikker fra forskjellige bilder, så blir de forskjellige delene av filmen litt usammenhengende. Vi får en film som på en side ønsker å bruke mye tid på humor og en generell avslappet holdning til modenhet, ansvar, og andre lignende ting. Dette er spesielt synlig i action sekvensene. De er engasjerende og artige, men kan vel best beskrives som visuelt støy. Det skjer ting, men det betyr ikke så mye. 

Samtidig har vi en film som ønsker å gi Thor og Jane tid til å utvikle forholdet sitt. Scenene mellom dem blir litt klunkete, og man får ikke helt den følelsesmessige belønningen man trenger for å engasjere seg i det som skjer. Som om to toner ikke var nok, så ønsker filmen også å formidle en følelse av frykt og angst gjennom skurken Gorr. Han bruker skyggene til å kalle frem skremmende monstre, men filmen sliter med å koble gøyal action og ransakende drama med skremmende skygger. Så toneskiftene i filmen svekker det helhetlige inntrykket. 



Man må dessverre også stadfeste at Christian Bale får ikke altfor mye å gjøre som skurken Gorr. Introduksjonen ga filmen mye potensial. Vi fikk en skurk med en klar motivasjon og en tydelig motstander i Thor. Han ender derimot med å bli litt borte. Filmen er mer interessert i kjærlighetsforholdet mellom Jane og Thor. De scenene vi får med Gorr klarer ikke helt å leve opp til den lovende introduksjonen. Så nok en gang får man si, så svikter Marvel på skurk fronten. Gorr er på ingen måter den verste skurken i MCU, ei heller den dårligeste i Thor filmene, men det er synd de ikke fikk gjort mer med denne karakteren. 

Selv om Gorr blir litt skuffende som karakter så gir Bale en interessant prestasjon som skurken. Hemsworth gjør mye ut av Thor i de fleste scenene han er med i, og han viser at han har utviklet en god komisk-timing. Portmans Foster blir litt stiv i noen scener, men det er også en del sjarm i karakteren. De fleste andre skuespillerne gjør det meste ut av manuset fra Taika Waititi og Jennifer Kaytin Robinson. Waititi returnerer som regissør etter Thor: Ragnarok. Han viser at han fortsatt forstår hvordan man lager en engasjerende blockbuster, selv hvis handlingen ikke alltid gir mening. Dette er selvfølgelig ikke en ny observasjon når det kommer til moderne actionfilmer, men det er nok best å ikke overtenke altfor mye av det som skjer. Pauser man for å analysere logikken bak det som skjer, så faller det vinglete korthuset ganske fort sammen.  



Utover regi, manus og skuespillere, så avhenger filmen av store visuelle action sekvenser. Da er selvfølgelig kvaliteten på de visuelle effektene ganske avgjørende. Det blir litt dårlig green screen noen få steder, men som regel så får vi effekter av høy kvalitet. Det er noen få scener hvor effekter faller litt inn i PS3-era videospill-verden, men det visuelle spetakkelet drar deg raskt igjennom de svake øyeblikkene.  

Dommen

Helhetlig så kan man si at Thor: Love and Thunder gir oss en underholdende opplevelse uten mye dybde eller sjel. Det er et visuelt spetakkel uten nok fokus til å engasjere seerne i karakterdramaet som utspiller seg mellom actionscenene. Potensialet var der gitt ideene vi får presentert, men utførelsen svikter dessverre sluttproduktet. Svakhetene til tross så er dette en film det er lett å like. Det føles godt å komme tilbake til en verden fylt av karakterer vi liker som vi har fulgt på storskjermen i over 10 år. Dette er nok ikke filmen man kommer til å huske i detalj noen år fra nå, men hvis alt du trenger er en god film å kose deg med i sommervarmen så er dette filmen for deg. 

Karakter: 4 av 6

Støtt oss
Annonser er vår eneste inntekstkilde. Klikk på de hvis du liker de. Følg oss på Facebook og Instagram

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy