Hjem Film Tokyo Gore Police (2008) – Drøy, drøyere, drøyest, Tokyo Gore Police

Tokyo Gore Police (2008) – Drøy, drøyere, drøyest, Tokyo Gore Police

av Rune Fredstad

Det er naturligvis ingen dum opplevelse å stupe ned i bøtta med popkorn mens en eller annen blockbuster ruller over skjermen om det så være seg på kino eller hjemme. Selv har jeg imidlertid en forkjærlighet for filmer som går litt utenfor den vante vei og skulle disse befinne seg innenfor sjangre som horror eller splatter så er veien kort fra å høre om den til at trykkes på play-knappen. Tokyo Gore Police er imidlertid noe av det særeste jeg har sett på ei stund.

tokyo gore police

Historien tar oss med inn i et presumptivt fremtidig Tokyo hvor politiet har  blitt privatisert og alt burde ligge til rette for fred, orden og en liten antydning til politidiktatur. Hadde det nå bare ikke vært for disse hersens mutantene som i tillegg til et stort behov for å kverke vanlige mennesker også har den til særs irritable evnen til å regenerer tapte kroppsdeler, men da som en anormalitet bestående av kjøtt og metall. Resultatet er som oftest et eller annet demonisk våpen som fungerer irriterende godt på det såkalte nabolags vennlige politiet. Med den fryktløse, kalde, mystiske og dyktige Ruka i spissen settes det i gang en storoffensiv mot disse mutantene, men for Ruka blir dette alt annet enn en normal dag på jobben når hun selv lærer mutantene å kjenne litt bedre enn hva hun i utgangspunktet hadde foretrukket og det på toppen av det hele viser seg at hun og mutantene har mye av det samme målet. Med en drapskåt politistyrke på krigsstien på den ene siden og en gruppe blodtørstige mutanter på den andre, og med et bein i hver leire bør Tokyo virkelig krysse fingrene i håpet om at Ruka til slutt tar det riktige valget.

Enhver kultur og ethvert land har sin egen spesielle måte å lage film på. Det handler om den visuelle stilen, humoren, tradisjoner og ikke minst språket. Kort sagt reflekteres nasjonens kultur som oftest i dens filmer. Det er derfor ikke helt uten grunn at jeg tok meg i å lure på hvordan det egentlig står til i Japan nå om dagen. For Tokyo Gore Police er rett og slett en sjuk film i ordets mest positive forstand. 

I dette surrealistiske verket av en film er historien så til de grader underordnet og karakterene har like mye dybde som et badebasseng myntet på dachshunder. En mystisk heltinne i korte skjørt og høye hæler (Eihi Shiina)? naturligvis. En tilsynelatende uovervinnelig fiende? hører med det. En grufull hemmelighet som snur opp ned på alt uten at man bryr seg? stor overraskelse.

Skulle man finne på å sette på denne og forvente en dyp historie så vil skuffelsen mest trolig nå uante høyder. Legger man slike ubetydelige saker til side så åpenbarer det seg en film så spinnvilt kokko at det tok ei stund før jeg fant de riktige ordene til å beskrive dette hva-det-nå-enn-er hvor gørr og faenskap står i fokus.

Kengo Kaji og Sayako Nakoshi har med dette manuset maktet å snekre sammen noe som gir absolutt null mening og kan minne mer om en rekke særdeles fargerike forslag på et vorspiel fuktig nok til man aldri drikker igjen. Jobben med å visualisere dette tilfalt Yoshihiro Nishimura som åpenbart har en visualiseringsevne litt utenom det vanlige.

Målet deres må ha vært såre enkelt: dra det hele så skammelig langt at publikumet ramler ut av stolen mens latteren runger og kroppen går i sjokkmodus før de drar det enda ett steg lenger. På langt vei lykkes de over all forventning for de praktiske effektene er fra absolutt øverste psykopatiske hylle. Kvinner med vaginaer av typen så gigantiske at de kan brukes som et dødelig våpen? Skurker med en penis på et par meter? Mutanter som skyter ut sin egen hjernemasse? Blod i størrelsesordenen “en liten innsjø” mens avrevne kroppsdeler lett kunne ha fylt et eget lager? Dette er bare noe av galskapen som serveres og filmen handler utelukkende å dra det enda litt lenger for hver scene.

Utfordringen er filmens evne til å aldri si stopp. Med en spilletid på litt over 2 timer og dette ekstreme behovet for å sjokkere gang på gang på gang får motsatt hensikt når undertegnede litt etter litt ble mer og mer blasert i forhold til det hele. Har man sett en penis på 2 meter så har man sett de alle ikke sant? 

Dette resulterer dessverre i at det som begynte med å smile fra øre til øre gikk gradvis over til at smilet dro seg fra fortann til fortann og det hjelper dessverre ikke at filmen har et i overkant langt mellomparti hvor den prøver å fortelle et-eller-annet av typen fullstendig intetsigende. 

Heldigvis – gitt at man klarer å holde  ut – så får man belønningen sin når filmen eksploderer i et fyrverkeri av en finale hvor nivået av sjuk humor, gøgge og blod blir tatt til usannsynlige høyder.  

Tokyo Gore Police er splatterfilmen som ikke er ikke verdt å se like mye som den faktisk er det. Den er ekstrem i all sin gørre-het likeså som den er møkk kjedelig i store partier. Den drar det herlig langt like ofte som den drar det for langt. Og ikke minst er den så uttafor at den er verdt å se bare for å oppleve hva som skjer når ingen sier nei og bare mater på med splatter man neppe har sett før. 

Sjekk ut Film og Serieuniverset – Norges største gruppe for filmentusiaster på Facebook.

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy