At gutta bak Spydeberg Rock Festival hadde understell svært nok til å hanke inn Top Cats til årets festival var nesten litt for godt til å være sant. De hadde allerede lansert en lang rekke fantastiske norske artister. Det var dedikerte rockeband og publikumspleasere i skjønn forening. Men dette? Dette var den overraskelsen som fikk mange av oss alle til å fremstå som jublende idioter der vi satt henslengte i sofaen når de slapp nyheten. Noe mindre jublende idioter fremsto vi sikkert ikke når gutta tok scenen på årets Spydeberg Rock Festival.
Selv har jeg har aldri helt fått taket på den moderne rockabillyen. Jeg ser sjarmen med sjangeren og jeg ser den at den fremkaller lopper i alle bevegelige kroppsdeler, men selv er jeg mer fan av sjangerens begynnelse. Tenk tilbake til årene hvor Jerry Lee Lewis og hans likemenn herjet hitlisten. Tiden hvor det var mer rock og mindre billy. Selv var jeg riktignok ikke født når de var aktive, men det er disse som har preget spillelistene mine i alle år. Når Top Cats ga ut sin Baby Doll var det et klassisk «hva fxxn skjer nå a?»-øyeblikk. De unngikk billy-delen, hedret rocka-delen og duret på med så mye personlighet at jeg kastet meg over katalogen deres og ble fullstendig hektet.
Slikt skaper gjerne litt fallhøyde og sjelden har vel frykten for skuffelse vært mer maltplassert; i det de satte i gang ble det klart at disse gutta har det i blodet. De har den ungdommelige og rebelske sjarmen som man gjerne forbant med Jerry Lee Lewis og filmverdenes James Dean. Og slikt selger! Ungjentene hylet. Det gjorde også de litt eldre. Av begge kjønn. Allsangen sto omtrent fra første låt og på scenen gnistret det av en gjeng artister i storslag. Om det var varmen, øl’et eller publikumets reaksjon som fikk de til smile rund baut og åpenbart kose seg halvt ihjæl anes ikke, men Top Cats hadde uten tvil en heftig kveld på jobben.
Underveis bøttet de naturligvis på med knallåter som de strengt tatt har i overkant mange av og låter som Heartache, In The Middle Of The Night og Red Light Spells Danger fremkalte tilfeller av låvedans innad i en tettpakket folkemengde som heller ikke lot seg be to ganger når de flesket til med et medley bestående av flere gamle klassikere og da naturligvis inkl ett par av Lewis selv. Dette kombinert med en naturlige kjemien de hadde med publikumet og vokalist Jon Kleppenes‘ nesten gutteaktige sjarm så er det ikke vanskelig å forstå at dette fungerte denne ekstremt varme maikvelden på Spydeberg Rock Festival.
Med en slik konsert er det vanskelig å ikke lure på om Spydeberg Rock Festival skulle ha dratt det hele enda ett steg lenger og laget en ROCKabilly kveld hvor de hanket inn flere band trofaste mot epoken hvor det hele startet. Lewis spiller vel fortsatt litt live gjør han ikke? Uansett, dette ble uten tvil årets råeste booking for min del og selv om jeg foretrekker at festivaler ikke har et altfor stort gjenbruk av artister så tror jeg de fleste hadde gitt tommelen opp for å hanke inn Top Cats igjen….
Les mer om: Top Cats | Spydeberg Rock Festival | Prints
