Hjem FilmFilmanmeldelser Trees of Peace (2022) – En fengslende historie fra virkeligheten

Trees of Peace (2022) – En fengslende historie fra virkeligheten

av Ole-Kristian Solberg

I 1994 brøt det ut en brutal borgerkrig i Rwanda som førte med seg et folkemord mot en folkegruppe utført av en annen. Storsamfunnet stod og så på mens over en million mennesker ble drept i løpet av tre måneder. Med det som bakteppet fokuserer filmen Trees of Peace på historien til fire kvinner som søker tilflukt i en kjeller mens brutaliteten pågår utenfor.

Filmen, som er skrevet og regissert av debutanten Alanna Brown, gir et fengslende innblikk i mentaliteten til kvinnene. Vi føler deres frustrasjon like mye som vi forstår motivasjonen deres til  å ville overleve. Vi beundrer håpet og optimismen, men har empati for de øyeblikkene for sult og sorg tar overhånd over rasjonaliteten. 

Filmens styrke ligger i prestasjonen til de fire kvinnene. Annick (Eliane Umuhire) eier huset kjelleren tilhører. Mannen hennes Francois kommer periodevis med mat for å sikre at kvinnene samt Annicks sønn, som fortsatt venter i magen, overlever. Jeanette (Charmaine Bingwa) er en nonne med en sterk tro på at ting vil ordne seg til slutt. Mutesi (Bola Koleosho) har liten tiltro til verden utenfor, men finner sakte en kjærlighet for kvinnene hun er fanget sammen med. Peyton (Ella Cannon) er en amerikansk frivillig. De fire kvinnene blir bragt til liv gjennom troverdige prestasjoner fra de nevnte rolleinnehaverne. For å være ukjente ansikt i filmverden så klarer de seg utmerket i rollene sine. 

I løpet av filmen blir vi kjent med de fire kvinnenes fortid, hva som har tatt dem til kjelleren, og hva slags håp de har for fremtiden. Filmen utspiller seg inne i denne kjelleren, med små blikk ut i den store verden utenfor sett gjennom en kjellerluke og et lite vindu. Det at handlingen utspiller seg i kjelleren hjelper med å bygge stemningen i noen scener, men det er også andre tilfeller hvor regissør Brown gjerne skulle løftet blikket ut av vinduet sånn at vi kunne fått et mer visuelt innblikk i det som skjer. Selv om lyd og ansiktsuttrykk kan være sterke virkemidler for å formidle følelser, kunne man brukt det visuelle oftere for å gjøre et mer langvarig inntrykk på seeren. 

Etter hvert som dagene går blir kvinnene bedre kjent med hverandre. Vi får vite mye om hva som har skjedd med kvinnene, og et sentralt tema gjennom det hele er deres forhold til menn. Mutesi er den av de fire med minst tiltro til menn, men noen av de andre forteller også om opplevelser som gjør det forståelig at de har vanskelig for å stole på andre. Historiene vi får høre er hjerteskjærende. Det hjelper med å gi karakterene en troverdighet som er avgjørende når så mye av filmen sentrerer rundt dem.

Hvis man skal finne svakhetene i filmen så er det selvfølgelig litt å plukke på. Lyd designen gjør at man ikke alltid får inntrykk av at ting blir sagt “utenfor vinduet” eller “gjennom gulvet”, men at det har blitt tatt opp et annet sted. Det er noe med måten lyden blir plassert i scenen som ikke alltid høres ekte ut. Det tar seeren litt ut av øyeblikket, som dessverre svekker intensiteten regissør Alanna Brown forsøker å oppnå. 

En annen svakhet er det nevnte elementet med å bruke mulighetene til å se ut av vinduet. Vi får en scene hvor Annick observerer en brutal hendelse som utspiller seg utenfor. Her holder Brown fokuset på det som skjer ute, og det gjør scenen til en av de mest minneverdige i filmen fordi seeren får oppleve den samme brutaliteten som karakteren. I flere andre scener får vi derimot ikke dette innblikket. Fantasien vår blir gitt ansvaret for å skape inntrykket, og selv hvis den gjør det akkurat der og da så blir det ikke like langvarig. 

Til slutt kan man nevne at tempoet kan være litt treigt. Den første halvtimen går ganske fort, den andre halvtimen så sakker filmen litt av, mens den siste halvtimen så virker det som at filmen mer forsøker å dra ut tiden til å ha en respektabel spilletid på 90 minutter fremfor at det faktisk tjener handlingen at filmen fortsetter. Den kunne nok vært 10-20 minutter kortere og skapt en mer minneverdig opplevelse. 

Med alt det sagt så må man konkludere med at Trees of Peace er en til tiders engasjerende, ofte hjerteskjærende film om en brutal hendelse i menneskets historie. Den gjør mye med settingen sin, og gir seerne noen minneverdige øyeblikk. Den har sine svakheter, men svakhetene til tross så er filmen vel verdt å se.

Karakter: 4 av 6

Følg Kulturblekka på Facebook

Kulturblekka uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy