Vi jager gjerne etter de store filmene. De gode filmene. De unike filmene. Fellesnevneren er at det skal være en A-film så vi får valuta for den tiden vi har investert i den, for hvorfor skal man kaste bort tida på b-filmer? Men hva om A møter B? Blir det faktisk verdt å se?
A-skuespillere som Kristen Stewart og Vincent Cassel inntar hovedrollene omgitt av John Gallagher Jr., Jessica Henwick, og T.J. Miller i en historie som på papiret fremstår som en moderne variant av, vel, det meste. Satt til en undersjøisk borrestasjon plassert noen mil (!) under havoverflaten tar det ikke mange minuttene før stasjonen blir utsatt for et enormt trykk og kaster våre helt ut i en kamp for livet mot en fiende helt ulikt alt annet man har sett.
Alien? The Abyss? Event Horizon? Velg din gift med omhu for her vil de fleste paralleller kunne dras med god samvittighet og vær du sikker på at Underwater vil falle igjennom i forhold til hvilken som helst a-film du sammenligner med. Legg imidlertid det til side og ta det for hva det er så åpenbarer det seg noe helt annet.
Historien er såre enkel og karakterene akkurat passelig endimensjonale nok til at overkvalifiserte skuespillerne kan legge Oscar-ambisjonene for hylla i en halvannen times tid hvor de uansett skal forlate skjermen en etter en. De regelmessige dryppene med bakgrunnshistorie føles sånn sett like unødvendig som de er et lite minneverdig fyllstoff i en reinspikka audiovisuell fest av den heidundrande typen.
Fra første sekund eksploderer skjermen i et inferno av lyd og effekter mens våre helter/ofre blir slengt ut i det ultimate marerittet hvor det oppleves som at alt er satt i såkalt real time; skulle du mot all formodning starte filmen med ei overfylt blære så kan det fort bli smått problematisk for her er det et frenetisk tempo fra start til slutt.
Regissør William Eubank gjør en formidabel jobb med å holde koken oppe, men mye av æren ligger også hos filmfotografen Bojan Bazelli (The Ring) som skaper et visuelt univers dimensjonalt mye bedre enn hva man er vant med i disse produksjonene. Riktignok kan det bli noe dunkelt og grumsete til tider, men bruken av skygger, vinkler, farger og effekter gjør at resultatet vandrer fra «hektisk spennende» til «der røyk pacemakeren» til «seriøst? Det er jo helt kokko og jeg rådigger det» når filmen skifter gir fra å være en mørk thriller til å bli en reinspikka b-monsterfilm tydelig inspirert av de gamle klassikerne. Legg så til et lydbilde som filleristet mine egne – og mest trolig naboens – vitrineskap mens smilet mitt (og neppe naboens) dro seg fra øre og øre.
Underwater ender derfor opp som en film som vil splitte mer enn forene publikummet sitt og mye vil avhenge av utgangspunktet. Er man ute etter en Oscar-kandidat så ryker mann. Forventer man en dyp film som etter spor så blir det tidenes realitycheck av dimensjoner. Men har man et greit anlegg og er ute etter halvannen time med tilnærmet perfekt kokko-b-film-med-stjerneskuespillere hvis eneste mål er å underholde så er Underwater en film man bør unne seg selv å se.
