Vi blir omtrent daglig bombardert med nyheter om storfilmer med budsjetter på noen hundre millioner kroner. Det skal være storslagent og polert, og ikke minst politisk korrekt. Gud forby at man tråkker noen på tærne. Men det var en gang hvor budsjettene var omtrent ikke-eksisterende og underholdningsfaktoren trumfet det meste.Med VFW har noen fått det for seg å puste liv i denne måten å lage film på og det går ikke ubemerket hen.
Krigsveteranen Fred driver en bar i et samfunn ødelagt av dop og kriminalitet uten at det ødelegger dagen hans nevneverdig. Når en desperat ung kvinne stormer inn igjennom døren en mørk kveld bryter imidlertid helvetet løs for i hælene har hun byens verste narkolangere. Heldigvis for Fred har han selskap av et par pensjonerte militærkompiser. Uheldigvis for doplangerne er disse pensjonistene alt annet enn hjelpeløse og byens langere skal få en brutal leksjon i hvordan krig føres når man ikke lenger har noe å tape.
Sett opp ei liste for alt du kan tenke deg av kriterier som må oppfylles for at en film skal gå under begrepet Exploitation og VFW treffer de fleste. Produsert av horrorspesialistene i Fangoria og Stephen Lang (som også har hovedrollen) legges grunnlaget for en kort og effektiv film som fremfor å utfordre dine små grå heller satser på å trene opp smilemusklene.
Produsert på et lite budsjett og satt til en bar legges alt vekt på det visuelle som alltid har vært denne sub-sjangerens styrke. Regissør Joe Begos har for lengst opparbeidet seg sin egen signaturstil som gjerne byr på eksploderende hoder og det som verre er. Her skjer naturligvis alt i et lettere dunkelt lys slik at alt av vold, horror og splatter oppnår den effekten Begos er ute etter. Du bør ha en sterk mage så vel som psyke for sarte sjeler kan fort måtte ringe noen. Eksploderende hoder er langt fra det verste vi får servert her.
Det som alltid har vært en del av sjangerens styrke er filmskapernes evne til å lage underholdning ut av de sjukeste situasjonene du kan tenke deg og også her er det sabla vanskelig å ikke glise rund baut i et par av der mer brutale scenene. Hva annet kan man gjøre når volden blir så karikert? Det er rett og slett umulig å ta det seriøst.
VFW’s sterkeste kort er på papiret er naturligvis skuespillerne. Hør bare her; Stephen Lang (Avatar, Don’t Breathe, Tombstone), William Sadler (Shawshank Redemption, The Mist, Die Harder), Martin Kove (Karate Kid, Rambo 2, Last House on the left), David Patrick Kelly (The Crow, Twin Peaks) og Fred Williamson (mannen er en levende exploitation movies legende!). Skuespillerensemble er til å miste pusten av for sjelden ser man så mange levende lenger sammen. I en sånn film!
Bare så himla synd at det gedigne potensialet misbrukes så til de grader.
VFW er dessverre et kroneksempel på at nostalgi, star power og galskap ikke kan veie opp for et mangelfullt manus og filmen blir til tross for sine godt gjennomførte voldscener en usedvanlig anonym affære. Jeg vet, å påstå noe slikt om en film med eksploderende hoder sier muligens litt om skribenten, men det gjør det ikke mindre sant. Hadde VFW holdt seg til den karikerte volden og de tidvis småfrekke kommentarene mellom våre legender så hadde det vært helt ålright, men når volden blir stadig mer sjelden til fordel for en prat og tjat man neppe husker det kvekk av, så blir filmen drøyt lang å komme seg igjennom.
Synd i grunn for når man samler en slik gjeng med skuespillere så bør de få mer å slå seg løs med så fremfor å bli en moderne kultklassiker ender VFW for meg opp med å bli en helt ok affære jeg kunne ha klart meg uten selv om jeg ikke angrer på at jeg så den.
